6. nov, 2019

Roseslottet

Denne dagen altså. Den går over i fortellingen om Månebarnet som ‘en av de dagene som virkelig understreker hvor mye Gud jobber bak kulissene’. Skal jeg fortelle? Jeg skal vel det. Ved å dele de to synkronistetene som har skjedd, nå i dag. Og om hva jeg har gjort, sånn generelt.

Det hele begynte med en video jeg kom over på facebook. Den handlet om en 30 år gammel dame som var i et forhold med et fly. Dere leste riktig – et fly. Ikke et hvilket som helst fly, men en Boeing 737-800. Det er en relativt stor flymaskin. Det konkrete flyet kvinnen er forelsket i, har navnet Schatz. Detaljene rundt romansen er ikke noe jeg skal dele, akkurat nå. Men hvordan det at jeg så denne videoen førte med seg et artig sammentreff. Vel, artig i mine øyne. Bakgrunnen for det neste jeg skal fortelle, er litt mer dystert.

I dag var jeg nemlig på en pop-up utstilling på Bekkestua senter. Det var kunsten til Vebjørn Sand som var utstilt. Dessuten var broren hans der, Aune Sand, og serverte oss noen av diktene sine. Litt sensurert for anledningen, det skal sies. Men de var der altså begge to. Aune sa til og med at han syntes jeg hadde et fint navn.

Det bildet jeg ble mest begeistret over, var ett av en nonne som skuer opp mot himmelen – hvor det kommer et stort fly. Dette bildet heter Søster Anna, og fantes i tre forskjellige størrelser i lokalene. Jeg koblet bildet til den videoen jeg hadde sett, tidligere på dagen. For meg ble det et søtt sammentreff, da også jeg er i en ganske utradisjonell romanse. Og jeg er en ‘nonne’.

Men historien bildet forteller, er en ganske annen enn hva jeg tenkte i mitt schizofrene hode. Dette er nemlig en illustrasjon av en av karmelittnonnene i byen Guernica, idet en flygende armada jaget innover den baskiske byen ved andre verdenskrigs begynnelse. Byen ble totalutslettet; kun én prosent av bygningsmassene stod igjen etter luftangrepet.

Veldig mye av kunsten jeg så i dag, handlet om andre verdenskrig. Det var sterkt å høre på det Vebjørn fortalte. Men etter å ha stått rett opp og ned i underkant av en time, sa kroppen ‘nei’. Jeg fikk heldigvis med meg mesteparten av det som ble sagt, likevel. Noe jeg festet meg ved, var et prosjekt han fortalte om. En bygning eller et kunstverk, som skal oppføres i Holmenkollen. Denne installasjonen har fått navnet Roseslottet, og blir laget for å sette fokus på okkupasjonen av Norge under krigen. Vebjørn skriver på facebook om Roseslottet at det [har til formål å fortelle historien om okkupasjonen av Norge og om de grunnleggende prinsippene for demokrati, rettsstat og humanisme som da ble satt ut av kraft].

Det er høyaktuelle temaer, også i dag. At en kunstner tar til orde og belyser disse temaene i malerier og annen kunst, synes jeg er flott. Vi må ikke glemme. Det er så viktig. Hvis ikke er historien dømt til å gjenta seg. Enda vi her i Norge er beskyttet fra krig og alt det krig medfører, så er det viktig å huske på at det ikke alltid har vært slik. Og personlig mener jeg det er svært viktig at vi ber til Gud om at vi fortsetter å ha det så trygt og rolig som vi har det nå.

Jeg er så glad for at jeg valgte å ta turen, nå i dag. Det var virkelig til berikelse! Dessuten sørget jeg for at en av Alex sine beste venner fikk en helt utrolig fin opplevelse. Han kan sies å være Aune Sand sin største fan. Og han fikk ganske riktig møtt helten sin. Han fikk til og med en av Marianne Aulie sine klovne-kopper, helt gratis. Jeg skriver at jeg ‘sørget for’, rett og slett fordi verken Alex eller kameraten var klar over dette arrangementet, før jeg gjorde dem oppmerksom på det – da jeg kom over det på facebook i går. Helt tilfeldig, det skal sies. En av slektningene mine i Østfold hadde kommentert på en post av Vebjørn, omhandlende pop-up utstillingen på Bekkestua. Disse tilfeldighetene.

Siste synkronisitet dukket opp da jeg, Alex, kompisen og en kollega av kompisen satt på den indiske restauranten i andre etasje på senteret. Da var det en god venninne som sendte meg dette bildet. Hun er så søt, som lager slike bilder til meg. Dette ble spesielt godt mottatt – da bildet ikke kan kalles noe annet enn nettopp ’Roseslottet’. Jeg spurte henne om jeg fikk lov til å dele det på bloggen min, og hun sa at selvfølgelig fikk jeg det. Så ja, her har dere litt om denne dagen – med både kjendismøter og gudfeldigheter. Klokken er 21:44, og jeg sier ‘det var alt’.

- Månebarn