10. nov, 2019

Storhet

Noe som går igjen, når jeg opplever flere dager på rad med mye medgang og gode opplevelser, er at det nesten er litt vanskelig å oversette det til tekst. Kanskje er jeg overveldet over hvor bra ting går; kanskje synes jeg ikke ordene mine gir opplevelsene den oppmerksomheten de fortjener. Poenget er uansett at jeg har det veldig bra. I gudsrelasjonen min, og i de fleste andre relasjoner. Enda det ikke er store og livsforvandlende ting som skjer, men mer i kategorien ‘hverdag’, føles livet vennlig og fremtiden lys.

Men hva har jeg gjort i dag? Jeg var, som jeg ofte er en søndag formiddag, i kirken. Det var en fin messe, med påfølgende hyggelig kirkekaffe. Den søte damen jeg har blitt kjent med de siste månedene, hun jeg kom i kontakt med fordi jeg trengte hjelp til å fikse en t-skjorte som var blitt ødelagt, dukket opp i kirken i dag. Hun er fra et søramerikansk land, og ble veldig glad da jeg fortalte henne at det ligger en katolsk kirke i nærmiljøet hennes. Og i dag var hun der for første gang. Jeg introduserte henne for Pateren, som også holder messer på spansk av og til. Det var hun iallfall glad for. Dessuten hadde hun med seg festdrakten jeg fikk til bursdagen min i fjor, som hun hadde sydd litt opp. Nå kan jeg bruke den også etter å ha gått en hel dag – da jeg ofte pleier å krympe litt når jeg er sliten i beina.

Det var i utgangspunktet Arne jeg var i kirken med, og etter å ha sittet litt og pratet med noen fra menigheten, den ene presten, og organist med barn, bestemte vi oss for å flytte kirkekaffen til den lokale restauranten på Stabekk. Der ble det mer kaffe, og kake – naturligvis. En god venninne av meg kom også innom, og da Arne var klar for å dra til neste post på sitt program, dro jeg og venninnen min hjem til meg. Så satt vi og pratet en god stund, og fikk oppdatert hverandre om hva som hadde skjedd siden sist.

Jeg falt ut litt der. Hadde skrevet disse tre avsnittene, og fant ikke helt ordene for å fortsette. Men det var likevel noe jeg ville dele med dere. Noe som har foregått på det indre (og tidvis på det ytre) plan. Et ord som har dukket opp i virkeligheten min de siste dagene. Det engelske ordet grace. Det kan oversettes til ‘nåde’, som er et begrep jeg ikke helt klarer å fatte betydningen av. Den bibelske ‘nåden’ er vel så abstrakt og så omsluttet av mystikk at selv for en mystiker blir det vanskelig å forstå. Proppen jeg kjente på, etter å ha skrevet tre avsnitt, løsnet forøvrig idet jeg hørte en sang på spillelisten min. En sang som begynner med disse ordene:

«Some are born to greatness, and some achieve it. But for a precious few, greatness is bestowed by grace. Their lives are humble, their ambitions modest. Their only desire: to serve. But, because their hearts are great, then greatness truly is their destiny».
(Prologue - Philter)

Ja, altså. Jeg tror jeg overtar herfra.

Javel. Dette er altså…

Jesus som prater
Andrea har likt denne sangen lenge. Da hun hørte disse ordene for første gang, følte hun de snakket direkte til sjelen hennes. Den uendelig store sjelen hennes. Noen ganger føler hun ikke ordene i denne teksten i det hele tatt – de angår noen helt andre. Noen langt mer viktige og betydningsfulle. Likevel er det kanskje ved å veksle mellom to så motsetningsfylte indre tilstander, at denne ydmykheten dyrkes frem. Denne ydmykheten som er det av Andreas karaktertrekk jeg liker aller best.

Jeg har på ulike måter opplyst ordet grace for Andrea, de siste dagene. Til slutt syntes hun dette ordet dukket opp på så mange rare steder, at hjertet hennes formet et spørsmål. «Hva er det du prøver å si meg med dette ordet, Gud?», sa hun – uten å stille spørsmålet med munnen sin. Vel, Månebarn. Denne korte engelske teksten er svaret mitt. Vi får vel oversette, så alle kan forstå hva vi snakker om.

«Noen er født til storhet, og noen oppnår det. Men for et dyrebart fåtall er storhet skjenket dem av nåde. Livene deres er ydmyke, ambisjonene deres beskjedne. Deres eneste ønske er å tjene. Men, fordi hjertene deres er store, er storhet virkelig skjebnen deres».

Gud og hans brud

Ps: Bildet er det flotte kapellet på Ansgarskolen, designet av Kjell Nupen.