13. nov, 2019

Nåden

Jeg har en venn. En veldig god venn. Han forteller meg at han ikke tror på skjebnen lenger. Det får være hans valg. Jeg tror på skjebnen. Og jeg tror at den er god – både for meg, og for min venn. Min venn forteller meg at han virkelig håper jeg får min gode skjebne, eller den ‘kronen’ som Gud lover meg. Det håper jeg også. Og skal jeg tro Gud på løftene hans, vil jeg få hva enn det er han har planlagt for meg. Og det uten at jeg må gjøre noe annet enn det eneste han egentlig ber meg om. Å nyte reisen.

Min tilbakevendende tvangstanke, hvis man kan kalle det det, er at jeg skal fremkalle hallusinasjoner når jeg sitter med lukkede øyne og stirrer inn i tomrommet. Ja, faktisk. For det har skjedd ved noen anledninger. Så få anledninger at jeg kan telle dem på én hånd. Dette er noe helt spesielt, noe jeg aldri har hørt snakk om eller lest om i noe spirituell litteratur. Det kan sammenliknes med å ha på seg 3D-briller, og få servert noe skikkelig intrikat og nærmest psykedelisk med innsiden av øyelokkene som lerret.

Min tilbakevendende tvangstanke er at ingenting kan skje, før jeg klarer å fremkalle et slikt bilde eller en kort tegnefilm, av egen maskin. At ved å få til dette, er det som om jeg ‘låser opp et nytt nivå’ av spiritualiteten min. Og at nevnte ‘krone’ er helt utelukket, uten en slik prestasjon. Så vet jeg at det ikke er sånn Gud/Jesus fungerer. Jeg vet at man ikke ser elg når man er på kjøretur for å se etter elg; men at man ser flere, den ene gangen man kjører helt uten ‘elg’ i tankene.

Når man klarer å skjerme seg for destruktiviteten på utsiden, og opplever verden som gjennomgående god og vennlig, ligger det i livets natur at nye utfordringer dukker opp. For min del er det tanker om at det er nettopp skjebnen min jeg går glipp av, dersom jeg ikke klarer å ha det stille nok i sinnet, for at et slikt tredimensjonalt bilde skal bli ‘født’. Og dermed bortfaller ‘skjebnen’ – som kanskje ikke var skrevet i stein likevel.

Mine 02:14-tanker servert på et sølvfat. Men ellers er alt bra. Var det alt?

Hva tror du?

Du svarer, så det må jo bety at du har noe å si.

Jeg må jo svare deg på disse sinnssvake tankene. Eller?

Joda, kjør på.

Takk!

Jesus sier
Husker du hva som førte til at du satt deg ned for å skrive dette innlegget? Det var egentlig ikke tanker om din venn som ikke tror på skjebnen lenger. Det var tanker om nåden. Og hva den betyr for deg. Tanken om at du egentlig ikke gjør noe av egen kraft – at hva enn du presterer kun kan gjennomføres fordi jeg er god. Ikke fordi du er så himla flink.

Dette er i aller høyeste grad tilfelle i dette spørsmålet, også. For felles for de gangene du har hatt disse opplevelsene, er at de ‘tok deg litt på senga’. Du måtte ikke på noen måte jobbe for det. Plutselig bare oppdaget du at mørket på innsiden av øyelokkene var forvandlet til intrikate bilder i 3D, eller den søte tegnefilmen som skulle illustrere din vandring med Gud. Vil du fortelle om den, kanskje?

Jamen det har vi jo gjort flere ganger allerede.

Tror du alle de som leser bloggen vår nå, har fått med seg alt vi har skrevet her?

Nja.. jeg liker ikke å gjenta meg selv.

Kom igjen, jeg skal gi deg ordene så du ikke skriver nøyaktig det samme som du har skrevet før.

Ja, greit. Dette er altså en skriftlig fremstilling av den korte tegnefilmen jeg så med lukkede øyne – uten å være påvirket av noe som helst. Det skal sies, jeg har aldri drevet med psykedelika. Vi har døpt denne opplevelsen…

Ørkenvandring med Gud

Jeg lå i en seng. På veggen ved fotenden hang det en rund hatt. Jeg var vel på vei inn i en meditativ tilstand, og plutselig var øynene mine lukket. Men den runde formen til hatten var fortsatt i synsfeltet mitt. Den var nå en sol på himmelen. Jeg så et bilde i sort og gult. Solen var sort, bakgrunnen var gul, og bakken under solen var også sort. Så fikk jeg se en jente som gikk på bakken, hun også helt sort. Hun gikk og gikk og gikk – taktfast og utrettelig. Mens hun gikk, endret solen form. Den var med ett en blomst, deretter en kube, og så et hjerte. Det var nesten vanskelig å følge med på både jenta og solen samtidig. Det som utspilte seg fylte hele synsfeltet mitt. Men jeg fikk med meg at det plutselig kom flammer opp fra hodet til jenta. Hun var fly forbanna på solen. Hun hyttet med neven mot den. Solen hyttet spøkefullt med neven tilbake mot jenta. Og så var opplevelsen over.

Det var alt.

Nei?

Jo, det var alt for nå. Flott jobba!!

Eh…

- Gud og hans brud