15. nov, 2019

Besøk i senga

God kveld, verden. I dag har jeg vært på et veldig mørkt sted. I så stor grad at jeg ikke følte meg skikket til å skrive blogg. Jeg ville ikke høre på musikk, engang. Da er det mørkt. Det var en bagatell som utløste det, men det preget virkelig hele dagen min. Akkurat nå har jeg det ganske greit, da. Hva som gjorde forskjellen, var en stirrekonkurranse med Jesus. Ja, faktisk. Jeg bestemte meg for å avslutte dagen, og gikk og la meg i senga. I stedet for å starte en samtale med Jesus, lå jeg rett og slett bare og så på ham – på det bildet som henger på veggen ved fotenden av sengen min. Verken jeg eller han sa noe. Men det var altså alt som skulle til, og etterhvert var jeg glad og fornøyd igjen. Og så sovnet jeg.

Jeg sov i en time, kanskje litt mer, før jeg stod opp for å spise litt. Og chatte litt med to av mine beste mannlige venner. Den ene, Alex, fortalte meg at han gjerne vil spandere (vegetarisk) sushi på meg, når vi skal møtes i morgen. Da ble jeg veldig glad, og sa at nå gleder jeg meg iallfall til i morgen.

*innser at hun er for trøtt til å skrive mer* *går og legger seg, og skriver resten i morgen*

Okay, det ble ikke neste morgen. Klokken er rundt halv to, og jeg får ikke til å sovne igjen. Ettersom jeg hadde et uferdig blogginnlegg liggende, fant jeg ut at jeg skulle fullføre det. Okay, det er ikke helt sant. Jeg ville sove. Enda jeg skjønte det ikke gikk, lå jeg i senga og nektet å gjøre noe annet enn å prøve. Jeg sa til Jesus at dersom klokken var nøyaktig 01:31 neste gang jeg tok opp mobilen, skulle jeg gjøre som han ville – og skrive dette innlegget. Men det ble ikke akkurat slik. Jeg gav etter for press fra Jesus, satte meg opp i senga og skrudde på PCen. Dere gjetter aldri hva klokka på skjermen viste, da PCen startet opp. Nøyaktig 01:31. Så her er jeg, nok en gang, uten å ha den fjerneste anelse om hva som skal komme på trykk.

Kan du ikke fortelle om det som har skjedd på soverommet ditt de siste dagene?

Det var også en måte å ordlegge seg på. Men greit, det kan jeg gjøre. På tirsdag fikk jeg besøk i sengen min. Det var en marihøne. Jeg var i telefonen med faren min, idet jeg la merke til den. Jeg fortalte det til ham, og han svarte at dette måtte jo være et tegn fra Gud. Det samme tenkte jeg. Men jeg ville ikke ha en marihøne i sengen, så jeg bar den ut i stuen, til en av blomsterpottene mine. Så tenkte jeg ikke mer over saken, før neste kveld. Da oppdaget jeg at marihønen satt på soveromsveggen. Igjen tok jeg den med meg ut i stuen, og satt den ned på en av plantene mine. Men den ville ikke la meg være i fred, og etter kort tid kom den flyvende inn på rommet mitt. Jeg nevnte det for Alex. Han også mente dette måtte være et tegn, og spurte om det var lenge siden forrige gang jeg pratet med Jomfru Maria. Jeg sa, som sant var, at det var en stund siden sist. Men at jeg ganske riktig de siste dagene hadde fått visuelle beskjeder av Mariastatuer, i ulike varianter.

Du hadde fått flere visjoner av Mariastatuer, men det krevde en levende, flyvende Maria for at du skulle forstå at hun ønsket å prate med deg?

Tydeligvis.

Hva pratet dere om, da?

Hun sa det var veldig fint at samtalene, ikke bare med henne, men med deg også, ikke utelukkende går ut på dere som forsikrer meg om at jeg er trygg, at min verden er god, og at jeg bekymrer meg helt uten grunn.

Det synes jeg også ;) Så må du fortelle om bildet du deler sammen med denne teksten.

Hva er det å fortelle? Dette er fra februar 2018, og er av en marihøne som også dukket opp i sengen min.

Er det ikke litt rart? Du har ingen dyr i leiligheten din, bortsett fra på høst og vinter… og da er det marihøner, av alle ting?

Det er mye ved Månebarnet som er ‘litt rart’. Er vi ferdige?

Vi er vel det. Nå skal du få sove :)

Takk. God natt, verden!

- Gud og hans brud