17. nov, 2019

Om å leve autentisk

God søndag, dere! Nå sitter jeg og lytter til gladkristne sanger, med en sjel som er minst like glad som sangene jeg hører på. Foreløpig har dagen vært veldig fin. Den begynte med at vekkerklokken ringte 08:55. Etter en halvtime kom min søte venninne. Hun som studerer journalistikk, og som har valgt å vinkle sin eksamen i foto rundt meg, mitt liv og min tro. Jeg synes det er en ære at jeg får være tema for oppgaven hennes. Og det var så fint å se henne igjen. Det blide ansiktet hadde jeg virkelig savnet. Her hjemme tok venninnen min noen bilder av diverse religiøse gjenstander, noen av meg, og noen av skoene inni skapet mitt – mens jeg gjorde meg klar for søndagsmessen i kirken min. Så gikk vi rett og slett sammen til kirken, meg på bein som nesten ikke sviktet i det hele tatt(!)

Jeg hadde nok beregnet *litt* for god tid, så vi ble sittende ganske lenge og vente, før messen begynte. Venninnen min fikk tatt noen bilder, og til slutt var klokken 11 – og alle reiste seg. Det ble en meget fin messe, som alltid. Deretter var det kirkekaffe, hvor vi ble sittende og prate med presten, og noen fra menigheten. Vi satt egentlig ganske lenge, men etterhvert bestemte vi oss for å gå tilbake til Stabekk sentrum. Venninnen min fortsatte å ta bilder av meg, noen ved ett av de store trærne utenfor kirken, og noen i parken som ligger mellom kirken og huset mitt. Jeg håper virkelig hun fikk noen blinkskudd, og at oppgaven blir slik hun ønsker. At det ikke skal stå på modellen, som dessverre har fått et stort munnsår for anledningen. Velvel, det er vel mest merkbart for meg, tenker jeg.

Vi skal møtes i morgen også, og få tatt noen bilder i kveldslyset. Jeg var så heldig å komme over et bilde på facebook, tatt i Spikersuppa, hvor det er blitt hengt opp julelys som gir inntrykk av at man går under en buegang i en katedral. «Perfekt!», tenkte jeg, og foreslo dette som ett av stedene vi kan ta bilder i morgen. Venninnen min var helt enig, så da var det bestemt. Hvis jeg – og dere – er heldige, er det kanskje mulig jeg får noen bilder fra fotoshooten(e), som jeg kan dele med dere (Jeg spurte venninnen min nå, og hun sa hun skulle sende meg noen. Score!!).

Og dere, nå som jeg skriver om at noen fokuserer på meg, og på min tro, så føler jeg det er viktig at jeg fokuserer på Han som er gjenstand for min tro. Årsaken til alt jeg føler går bra i livet mitt. For den kjærligheten, dere, tar nesten pusten fra meg. I natt var en av de beste nettene på lang, lang, lang tid. Da handler det om hvilket tilsynelatende låst rom jeg klarte å komme meg inn i. Det rommet, den bortgjemte og skjulte plassen i mitt indre – som bare kan åpnes når jeg befinner meg helt og holdent i hjertet mitt. Når hver eneste tanke som tenkes, kommer fra dypet av hjertet. Det er ikke alltid jeg er *helt* der, det må jeg innrømme. Men når jeg klarer å komme meg dit, skjønner jeg godt hvorfor jeg har valgt å gå den kontemplative og mystiske veien. Å leve autentisk fra hjertet, kan sies å være selve meningen med livet – for et barn av månen. Og den eneste måten å leve autentisk på, er for meg å la Jesus ta styringen over alle mine tanker, ord og handlinger. La kjærligheten jeg har til ham, bli drivstoff for alt jeg foretar meg i det daglige.

Egentlig er det et samarbeid. Jeg gjør ikke noe av egen kraft. Det øyeblikket jeg tror at jeg fungerer uavhengig av Han som styrer meg, da slutter jeg å fungere. Da snubler jeg i ordene, da blir jeg klønete og klein. Egentlig fungerer jeg aller best når jeg ikke har en eneste tanke i hodet. Men desto flere tanker i hjertet. Tankene som kommer fra hodet og tankene som kommer fra hjertet er like forskjellige som svart og hvitt. Når jeg klarer å være plassert i hjertet – å tenke og handle utelukkende fra hjertet, da føler jeg meg mer enn noe som denne lille marionetten styrt av Jesu hender. Det er når jeg ikke har noen tanker i hodet at hjertekanalen er mest åpen; at antennen er sterkest. Tiden jeg bruker på å lytte til Jesus, er tiden hvor jeg stiller meg inn på rett frekvens. Kontemplasjon er drivkraften for alt annet jeg gjør.

I en oppgave jeg skrev for mange år siden, formulerte jeg det på denne måten: «[…] slik kontemplasjon (i religiøs forstand: en form for bønn eller meditasjon) er for handling, slik er kjærlighet til Gud for kjærlighet til nesten: det første er inspirasjonen og grunnlaget for det andre.» For min del går kontemplasjon hånd i hånd med det å være et medmenneske for de rundt meg. Og jeg merker det godt i perioder hvor jeg ikke helt klarer å sette av tid til bønn og meditasjon. Da har jeg mindre tålmodighet med verdens, og menneskers, evinnelige kamper. Så ja, ved å kontemplere – og låse opp døren til dette bortgjemte rommet i hjertet mitt – klarer jeg å oversette kjærligheten jeg har til Jesus. Oversette den til kjærlighet i møte med alt og alle livet plasserer foran meg. Det er å leve autentisk – for et barn av månen.

Månebarn

Ps: Bildet er fra da Sjefen selv stod plassert i Sandvika.