22. nov, 2019

Den gode delen av kaken

Hei, alle sammen! Sist jeg/vi skrev til dere, ble starten på en søvnløs natt. Heldigvis var jeg i såpass god form da dagen begynte, at jeg kom meg dit jeg skulle, og fikk gjort det jeg skulle. Hva skulle jeg? Det var tid for den månedlige ms-medisinen. Hva er det å si om besøket på sykehuset? Det var helt greit. Men dagen – og verden – bar preg av å være litt… hva skal man si? Forstyrret. Bare for å nevne én ting som var litt utenom det vanlige, var pasienttoalettet lekk, og det lå oppsugingsmatter utenfor døren – med brunt vann. Dessuten virket pleierne stressa, og håpet mitt om å få meg en liten blund mens jeg fikk infusjon, ble med håpet. Men taxien som skulle kjøre meg hjem, kom kort tid etter at jeg satt meg ned for å vente på den. Så det trakk humøret betraktelig opp.

På vei hjem fra sykehuset, dukket tallet ‘131’ opp to ganger. Først da vi kjørte side om side med en trikk med dette nummeret, og deretter var det tallet på taksameteret – den ene gangen jeg kastet blikket på det, iløpet av bilturen. Dette tallet er en referanse til Salme 131, og føles mest av alt som at Jesus forteller meg at jeg skal stole på ham. Jeg kunne kommet med en lang liste over situasjoner hvor dette tallet har hatt betydning. Men det får jeg spare til et annet innlegg.

Planen for resten av dagen var at jeg skulle ta toget sammen med en av mine beste venner, og hjem til ham. Der skulle jeg få henge litt med ham, de tre søte småtrollene hans, en hund og to marsvin. Ja, og få fredagstaco. Vegetartaco, til og med. Men da jeg kom hjem, skjønte jeg raskt at planen for ettermiddagen for min del, måtte bli en date med senga. Så da sov jeg i noen timer, ignorerte vekkerklokken, men klarte å summe meg nok til å gi beskjed til kompisen min om at jeg dessverre måtte prioritere å sove. Så våknet jeg etter en liten stund, og følte meg klar for å ha en rolig kveld alene i Minihimmelen.

Og en rolig kveld ble det. I en katolsk gruppe på facebook ble jeg gjort oppmerksom på en dokumentar på en svensk TV-kanal, som bare ville ligge ute i seks timer til. Denne het Nunnan, og handlet om en kvinne som, ganske ung, bestemte seg for å gå i kloster. En reporter fulgte kvinnen og familien hennes i ti år, fra før kvinnen flyttet hjemmefra til hun hadde avlagt sine evige løfter i et Karmelittkloster. Det er ikke ofte jeg ser på noe som helst, egentlig. Men denne var jeg veldig glad jeg fikk med meg.

To ting føltes som det ble litt ekstra opplyst, for min del. Fordi jeg er ‘schizo’ og trekker paralleller og ser sammenhenger som ‘vanlige’ folk bare kan drømme om. Det første var at familien til denne kvinnen hadde bygget et kapell på gården sin. Og helt i starten av dokumentaren filmes noen detaljer fra kapellet. Det jeg festet meg ved, var et bilde av to hjerter, med en tornekrans rundt, idet kirkeklokkene ringte inn til tidebønn. Dette var et bilde jeg så i en visjon – i natt. Ja, faktisk. Jeg tror visjonen inntraff idet jeg hadde en katastrofetanke. Så fikk jeg se ett hjerte, med en tornekrans rundt. Det roet mitt stressa sinn, der og da. Og å se et liknende bilde på dataskjermen, ble en hyggelig oppmuntring og oppfølging fra Han jeg giftet med.

Det neste jeg festet meg ved, var da søsteren til denne kvinnen ble intervjuet. Før kvinnen inntrådte i klosteret, fortalte søsteren at også hun gikk med tanker om at det egentlig hadde vært et ganske fint liv – å leve helt og holdent for Gud. Men at hun samtidig ønsket seg en familie. Søsteren ble deretter intervjuet noen år senere, denne gangen som mor og kone. Hun ble spurt om hva hun tenkte om sin søsters livsvalg. Og da svarte hun at «[søsteren] på mange måter har valgt den gode delen av kaken».

Personlig kunne jeg ikke vært mer enig. Enda mitt liv som Stiftseremitt er langt fra det til en Karmelittnonne, med tanke på hvor tilbaketrukket de lever, føler også jeg at det jeg har valgt – rett og slett er rosen på marsipankaken. Hvis man tenker pynten er den beste delen av kaken, vel og merke. Det var likevel ikke poenget. Poenget er at jeg føler livet jeg har valgt, bare gir meg mer og mer, etterhvert som tiden går. Jeg vet at dette livet ikke er for alle, og at det som gjør meg lykkelig ikke er tilfelle for alle kristne. Men å føle at jeg personlig har fått en ‘kake’ av et liv – skreddersydd for akkurat meg, fyller meg med en så overveldende glede at det nesten ikke lar seg beskrive.

Ja… der ble jeg litt tom for ord. ‘Overveldende’ er virkelig rett formulering. Jeg husker noen spurte meg, for en tid tilbake, om jeg var fornøyd med mitt livsvalg. Da kom tårene. Når du vet du har valgt det rette, og hvor ‘rett’ det faktisk er gjør deg så lykkelig at den eneste responsen er å begynne å gråte – da vet du at du virkelig har fått ‘kaken’ din. I samtalene med Jesus har kaken vært tema nesten så lenge som vi har pratet sammen. Jeg har tidligere tenkt at dette er noe som vil dukke opp som en hendelse i livet mitt, et slags klimaks som vil forandre alt, og at jeg aldri kommer til å være fornøyd før dette er fremskaffet. Men de siste års åpenbaringer har vist meg at det er selve livet mitt som er ‘kaken’. Sagt med andre ord, fikk jeg ‘kaken’ min idet jeg forstod at jeg allerede har den. Og det er større enn noe – i mine øyne.

- Månebarn