28. nov, 2019

Da alle cellene mine ble fylt med lys

God torsdagskveld, alle sammen. Unnskyld for den siste tids stillhet, fra denne kanten. Jeg vet ikke om jeg har en god grunn, annet enn at jeg ikke har følt for å blogge noe særlig. Akkurat i dag er ikke humøret helt slik jeg foretrekker. Men jevnt over har jeg gode dager. Og tro det eller ei, så sover jeg om natten, også. Nå skal jeg dele noe som skjedde, en av de siste nettene. Dele litt, men ikke alt. Fordi enkelte opplevelser er mellom meg og min kjære.

Jeg har jo, i lang lang tid, fortalt dere om dette noe jeg ikke klarer å oppnå, når jeg mediterer. Dette noe som har skjedd ved et fåtall anledninger, og som alltid gjør meg stressa – når det jeg egentlig skal jobbe med, er å stresse ned. Å alltid ha i bakhodet at jeg skal ‘presse frem’ en hallusinasjon eller en kort tegnefilm, hver eneste gang jeg lukker øynene og skrur av tankene… gjør at selve kontemplasjonen blir stressrelatert.

Men ja, det skjedde. Likevel føltes det bare som en ‘forsmak’ på hvordan det egentlig kommer til å være, når jeg virkelig knekker den koden. Jeg skal ikke si akkurat hva jeg fikk se. Men det var ganske riktig som å ha på seg 3D-briller. Bildet/sekvensen jeg så, kunne minne litt om et kamera som filmer idet den som holder kameraet mister det i bakken. Og det varte bare i noen sekunder. Når dette har skjedd tidligere, har det vært snakk om minutter, ikke sekunder. Derfor føles det mest av alt som en forsmak på noe annet – noe mye bedre.

Likevel var det ikke hva jeg fikk se, som var det sterkeste ved denne opplevelsen. Men hva som skjedde i kroppen min, de korte sekundene dette varte. Det er egentlig veldig vanskelig å forklare, for jeg har aldri opplevd det tidligere. Men det kan nesten sammenliknes med den gangen jeg var i rekonvalesens etter en synsnervebetennelse, pupillen på høyre øye var gedigen, og oftalmologen lyste inn i øyet med en lommelykt. Da var det som om lyset gjorde fysisk vondt; en smerte som kjentes som nåler gjennom alle cellene i kroppen min. Det som skjedde nå, for noen netter siden, var ikke vondt. Men opplevelsen gav meg følelsen av at alle celler i kroppen min ble fylt med lys (Det skal sies at hva jeg faktisk fikk se, hadde med lamper og lys å gjøre).

Kan du ikke skrive litt om øyeblikkene før dette skjedde?

Hva da?

Du hadde ligget og meditert lenge, og mørket på innsiden av øyelokkene dine føltes tredimensjonalt… *Jesus ber Andrea fortsette der han begynte*

Ja, altså. Noe som går igjen når jeg mediterer, nå for tiden, er at det er som å stirre inn i verdensrommet. Bare uten stjerner eller annet lys. Ofte er det noen dynamiske bevegelser som skjer, men bare i svart, grått og hvitt. Når jeg opplever dette tredimensjonale mørket, tenker jeg at alt er lagt til rette for at jeg skal klare det. Men jeg tror det er akkurat den tanken som gjør at jeg ikke ‘klarer det’.

Ganske riktig.

For da jeg faktisk fikk se noe, noe figurativt og konkret, hadde jeg sluttet å prøve.

Det er som analogien med elgen: Når Andrea og hennes beste venn er på kjøretur for å se etter elg, da ser de ingen. Men de har gjerne flaks og ser flere, når hensikten med turen er alt annet enn elgsafari.

Skal vi si at det var alt?

Skal du stole på at den døren du tidligere har trodd at var låst, egentlig står på gløtt og tillater at du åpner den ytterligere?

Jeg skal fortsette å prøve, med andre ord?

Fortsette å prøve, mens du samtidig vet at det er når du ikke ‘prøver’ at miraklene skjer. Så ja, det var alt!

Gud og hans brud