29. nov, 2019

Berg-og-dalbanetur gjennom helvete

Jeg sitter i den rosa sofaen, med den grønne veggen bak meg. Og jeg føler at alt er galt. Det er vanskelig å sette fingeren på hva ‘alt’ egentlig er. Men at jeg er ulykkelig og uten håp, kan jeg ikke legge skjul på. Akkurat nå hører jeg på et album som heter Inescapable. Det kan vel oversettes til ‘uunngåelig’. Og i den mørke tilstanden jeg befinner meg i, oversetter jeg dette til ‘fortapelsen er uunngåelig for Månebarnet’. Gud er taus; han gjør ingenting for å motbevise disse tankene. Men han ber meg skrive blogg for å dele tankene med dere. Så får vi se da, hva som kommer ut av kveldens bloggskriving.

Får jeg lov til å komme med noen ord?

Har jeg noe valg?

Igrunn ikke :)

Greit. Kjør på!

Jesus sier
*Jesus sier ingenting*

*Andrea skjønner ingenting*

La meg snakke, Andrea, uten at du skal vurdere for og imot om dette er noe du kan dele med verden. Jeg kan komme med en lang rekke argumenter for at du ikke er fortapt. Jeg kan snakke deg ut av denne bølgedalen du sitter fast i. Jeg kan kaste lys over hva det egentlig er som plager deg – uten at du må dele det med alt og alle. Du snakker tross alt med legenes lege. Glemmer du det? Det vet jeg du gjør. Vis meg litt tiltro. Du kommer ikke til å angre! :)

Grunnen til at Andrea føler seg fortvilet og fortapt, er en situasjon hun befinner seg i fra tid til annen. En situasjon hun veldig gjerne skulle vært foruten. Men hun hjemsøkes altså av tanker og forestillinger som bare fører med seg fortapelse og hva verre er. Sist Andrea befant seg i denne situasjonen, lovet hun seg selv å ikke komme tilbake til der hun er nå. Hun fikk en visuell beskjed da, som skulle illustrere hva disse tankene og forestillingene ville medføre – skulle hun havne her igjen. Det hun fikk se, var en berg-og-dalbanetur… i helvete. Eller i den dypeste avgrunn. Likevel hoppet hun ombord i en av vognene på denne berg-og-dalbanen, nok en gang, da sjansen bød seg.

Når Andrea er fortvilet, bedrøvet og ulykkelig, prøver hun å løse problemet ved å shoppe. Unnskyld at jeg sier det, Månebarn, men det er for en god sak. Andrea drar kortet i ulike (nett)butikker, og føler på en meget kortvarig glede – etterfulgt av en følelse av å være så langt fra den hun prøver å være som du kommer. Så sitter hun her, med et klesskap som ikke er langt unna å sprenges av alt innholdet. Alle disse klærne hun ikke har nok dager i året – dager i livet – til å bruke. Det er uten tvil en diskrepans mellom liv og lære, hva Andrea angår. Og er det én ting hun alltid må legge frem for presten, som et skriftemål, så er det nettopp dette. Denne syke avhengigheten av å hamstre klær.

Men Andrea og jeg har kommet til en enighet. Dette er ikke et forsett for det nye året. Men for det nye tiåret. Planen er at gjennom hele 2020-tallet, skal Andrea holde seg langt unna alt som heter shopping. Eller kun begrense det til det aller mest nødvendige. Basisplagg som blir slitt etter for mange vask, undertøy og strømpebukser går innunder denne kategorien. Men ingen flere kjoler(!)

Ja, det er en diskrepans. Fordi min brud er en sammensatt person med sterke krefter som drar henne i alle retninger. Noen ganger er det eneste som gir mening, å stenge kanalen for alle krefter, alle impulser og alle stemmer – og bare bade i stillheten. Før Andrea fikk besøk, nå i kveld, satt hun helt stille og stirret på den ene tegningen hun har laget av meg. Den som henger på soveromsdøren. Et resultat var at all fortvilelse, fortapelse, håpløshet og ulykke forsvant. Jesus er medisin mot det meste. Det er ikke for ingenting at jeg går under navnet ‘Legenes Lege’.

Var det alt?

Er du sint på meg?

Litt.

Husk på at du ikke serverer et glansbilde av virkeligheten. Heller ikke en forskjønnet versjon av deg selv. Men tro meg, det er for en god sak.

Ja, vi får vel si at det var alt, da?

Det var alt :)

Gud og hans brud

Ps: Bildet er fra Andrea sitt forrige bosted, da kjolene fungerte som en skillevegg mellom sengen og stuen.