30. nov, 2019

Min minste(?) last

Hei verden. Dette har vært en veldig bra dag. Den ble tilbragt i et kloster i Oslo, sammen med mange andre. Både søstre, speidere og legfolk. Det vanket kaffe og vaffel, og en nydelig konsert i det vakre kirkerommet i klosteret. Jeg er oppriktig glad for at jeg kom meg dit i dag. Det er takket være en søt dame jeg har blitt kjent med, som går i samme kirke som meg. Jeg fikk sove natt til i dag, og jeg fikk skyss. Det kan vel ikke bli bedre enn det? Vel, enda bedre blir det hvis jeg sover i natt, også, og kommer meg på formiddagsmessen i morgen. Det er i det minste planen. Så jeg krysser fingrene for at jeg sovner før 4 – som er det magiske tidspunktet jeg må ha sovnet, for å ikke være altfor trøtt når alarmen ringer 09:30.

Etter et koselig besøk i klosteret, ble jeg kjørt hele veien hjem til moren min. Hun bor i Oslo, i en veldig trivelig leilighet. Mamma spanderte takeaway fra en Thairestaurant i nabolaget. Så spiste vi sammen, før hun måtte gjøre litt nødvendig husarbeid. Det gjorde ikke så mye for meg, for jeg hadde selskap av den skjønne karen det er bilde av her. Han heter Herman. Og personlig tror jeg ikke det er mulig å bli kjent med ham, uten å bli helt forelska i ham. Herman er trent opp til å assistere mamma, når hun har terapitimer med pasienter. Jeg har ingen problemer med å se at Herman er den perfekte terapihund. Han er en vandrende lykkepille, han der.

Noe annet godt som har kommet ut av dagen, var at moren min gav meg en julekalender. Med sjokolade. Ikke en sånn til 10-20 kroner du kjøper på Kiwi. Men en ganske fancy en, kjøpt i utlandet. Nå kan adventstiden bare komme! Og tro det eller ei, jeg er faktisk ikke en sånn en som spiser opp hele adventskalenderen etter to dager – enda så glad jeg er i sjokolade. Litt selvbeherskelse har jeg, på enkelte områder. Hva min største last er, har Jesus allerede nevnt – i gårsdagens innlegg. Men jeg skal altså gjøre alvor ut av det vi bestemte oss for. Å ikke kjøpe noe jeg ikke trenger, gjennom hele 20-tallet. At siste kjøp ble gjennomført dagen før Black Friday 2019, synes jeg blir en fin avslutning for disse veldig destruktive impulsene. Det er med dette sagt at jeg ikke kjøpte noe som helst på Black Friday.

«La gourmandise, est mon péché mignon», lyder refrenget på en sang vi sang i fransktimene på ungdomsskolen. Det kan oversettes til ‘fråtseri er min minste last’. Jeg kan ikke sies å være spesielt storspist. Sannheten er at jeg veldig sjeldent er sulten. Og er jeg sulten, holder det ofte med et eple, eller et knekkebrød, så er jeg good to go i mange timer. Spiser jeg for eksempel en banan to timer før middag, er det ikke garantert at jeg orker noe særlig mat når middagen blir servert. Så da Stemmen i Hjertet mitt sa at ‘spiser du for mye, blir du et menneske igjen, ble jeg litt forvirret. Ville ikke Jesus at jeg skulle spise? Var dette begynnelsen på spisevegring i en spirituell drakt?

Hva Jesus egentlig mente, var forøvrig at min havegærne hamstring av ting jeg virkelig ikke trenger, kan liknes med veldig ukritisk og uhensiktsmessig fråtseri. Hvor hver enkelt gjenstand mister verdi og betydning, fordi jeg alltid må ha mer. Og ikke klarer å være fornøyd med det jeg allerede har. Trenger jeg flere kjoler? Bukser? Sko? Jakker? Smykker? Vesker? Svaret på alt, er nei. Et veldig høylytt NEI(!) På mange måter føles impulsene om å kjøpe ting, nesten som en avhengighet. Noe jeg ikke har kontroll eller styring på. Så å se alle tingene som det står mitt navn på, uten å kjøpe det, kan nesten liknes med å kutte ut et himmelsk dop. For tro det eller ei, det er ikke noe himmelsk ved denne avhengigheten.

Men ellers er alt fint. Når Jesus avslørte denne svakheten (eller skal vi kalle en spade for en spade, og være ærlige om at det virkelig er min største last?), får jeg vel følge opp og komme med mine tanker. Jeg er ikke sint på ham, sånn egentlig. Når sant skal sies, går jeg rundt og tenker han er sint på meg. Men jeg ble fortalt noe jeg ikke var klar over, tidligere i dag. At min alltid tilstedeværende og overhengende frykt for katastrofer og undergang, kanskje kan være hvordan hjernen og sinnet svarer på min autoimmune sykdom. Immunforsvaret angriper seg selv, og derfor lurer hjernen min meg til å tro at det venter katastrofer rundt hvert veiskille. Det gir mye mening for meg. Og denne responsen har et navn, også, som jeg ikke husker. Underliggende for alle angstene mine, er jo tanken om at Jesus har gitt meg opp. Alt dramaet mitt, alle feiltrinn, alle distraksjoner fra Den (han bedyrer at) Jeg Er. At Jesus har innsett at Andrea Isabel Månebarn er et tapsprosjekt, og iverksetter plan B istedet.

Jesus sier: Det skjer ikke. Planen min for deg omfatter hele alfabetet. La oss snakkes i andre kanaler, ok?

Ok, sjef!

Det var altså alt :)

Gud og hans brud