2. des, 2019

Søndagsfølelsen

God dag, verden! Nå skal jeg fortelle om hvordan jeg nesten ikke kom meg i kirken i går. Og om de flotte menneskene som gjorde det mulig, likevel. Det er vel ikke nødvendig å nevne at jeg på ingen måte var i stand til å stå opp til formiddagsmesse klokken 11. Jeg valgte å sove ut, og det gjorde jeg. Så hadde jeg jo ringt til han jeg egentlig skulle gå i kirken med, og sagt at jeg måtte prioritere søvn. Men han var helt med på å gå på kveldsmessen, i en annen kirke her i Bærum. Det var bare det at da tiden nærmet seg, var min venn blitt opptatt med noe annet – og kunne ikke gå på messe allikevel.

Heldigvis løste det seg på en veldig god måte. Messen begynte klokken 18, og rundt 17 fikk jeg besøk av en god venn. En som bor et stykke unna, men som kjørte gjennom Bærum akkurat da – og ville stikke innom. Jeg spurte pent og høflig om han ikke kunne svippe meg til kirken. Det var ikke noe problem, sa han. Så da kom vi oss opp dit. Men vi var jo altfor tidlig ute, så kirken var låst. Han stod parkert utenfor i fem minutter, før han måtte dra – så jeg kunne sitte i en varm bil.

Så kom det en annen venn av meg kjørende. Dette er en søt dame som faktisk var sjefen min, for ti år siden. Tilfeldigheter ville ha det til at vi skulle møte på hverandre på et sykehus, i fjor høst. Siden den tid har vi hatt en del kontakt, og nå ser jeg på henne som en god venninne. Ja, og hun er også katolikk – det må jeg jo nevne (hvis dere ikke hadde skjønt det). Min venninne kom også i bil, så da bare flyttet jeg meg fra kompisen min sin bil, og over i hennes. Så satt vi der helt til vi så at dørene var låst opp, og folk var begynt å gå inn i kirken.

Det ble en fin messe, og underveis satt jeg og takket Gud for at det løste seg for meg, med tanke på å komme meg dit. Jeg vet at jeg kunne tatt buss eller taxi, men det ville vært problematisk å gå fra bussholdeplassen til kirken. For mange skritt, rett og slett. Dessuten kjører bussene søndagsruter, på en søndag – så jeg ville risikert å bli stående ganske lenge og vente, også. Det var med andre ord ikke aktuelt. Planen var å sitte på med min kompis til kirken, og så ta en taxi hjem. Men ettersom venninnen min dukket opp, var hun snill og kjørte meg hele veien til Stabekk, etter messen.

Jeg inviterte venninnen min opp til meg da vi ankom huset mitt. Så fikk vi oss en kopp te hver, og ble sittende og skravle i noen timer. Det var ordentlig koselig, og vi var begge enige om at det var litt av et lykketreff at vi møtte på hverandre, den dagen i fjor høst. Vi hadde nok sett hverandre før eller siden, uansett, da vi begge frekventerer kirken på Stabekk. I forkant av min konsekrering hadde jo presten skrevet om meg i menighetsbladet, så venninnen min var klar over at jeg gikk i den kirken. Men jeg var ikke klar over at hun gjorde det, før vårt tilfeldige møte i fjor høst.

Akkurat nå har jeg litt ‘søndagsfølelsen’. Jeg har ingen planer i dag, og har nettopp drukket kaffe. Jeg sitter sånn halvveis i pysjen, og lytter i skrivende stund til Tori Amos med sangen Bliss. Natt til i dag var skikkelig vanskelig. Men jeg overlevde. Og i dag fikk jeg avkreftet alle de vonde tankene som plaget meg, gjennom hele natten. Tanker om at en av mine aller beste venner, ser seg lei av meg og alle kvalene mine; alt dramaet mitt. Det var også tanker om at selv Han jeg giftet meg med er ferdig med meg. Det skal mye til for å falle i unåde hos Jesus. Men…

Men?

Hei, Jesus. Du avbryter meg som vanlig?

Kan du ikke fortelle meg hvilken sang som begynte å spille på anlegget ditt, akkurat nå?

«Figlia del Cielo».

Hva betyr det?

«Himmelens Datter».

Er ikke hele boken om meg et vitnesbyrd på at de som er mine sønner og døtre, aldri blir sviktet eller glemt?

Jeg vet ikke. Jo, kanskje.. Men noen ganger føles det ikke slik.

Det føles ikke som du er min datter?

Nei.

Fordi du er så opptatt med å være min brud?

Det var ikke det jeg mente…

Jeg vet hva du mente :)

…og?

La meg komme med noen ord. Ok?

Ok!

Jesus sier
Jeg har egentlig bare én ting å si. Dersom boken om meg – Bibelen – er et vitnesbyrd på hvor trofast jeg er, hvor tilgivende jeg er, hvor uendelig høyt jeg elsker mine barn, så er livet ditt, Andrea, virkelig også et slikt vitnesbyrd. Har vi ikke kommet frem til at en av grunnene til at du er i verden, er for å vise universet ditt hvor god jeg er? Det var alt – sier han, og legger til at ‘Gud er ingen løgner’.

- Gud og hans brud