4. des, 2019

Dans!

Noen ganger elsker jeg livet mitt. I kveld har jeg gjort noe jeg ikke har gjort på mange år. Hva da? Jeg har danset(!)

Du sa «Hallo» ut i lufta, fordi du merket jeg var litt ekstra tilstede, akkurat nå.

Ja, men jeg ventet ikke at du skulle svare i form av tekst…?

Kan ikke jeg værsåværsåsnill få lov til å skrive om dansekvelden din? *bedende dådyrøyne*

Har hun så mye valg? *rister smilende, men litt oppgitt på hodet*

Jeg vet du elsker meg :)

Såklart! Dette er altså…

Jesus!
Saken er den at jeg har brukt flere uker på å formidle til Andrea, at jeg ønsker at hun skal danse med/for meg. Så var det en av hennes venner på facebook, som ymtet frempå at hun vurderte å arrangere en dansekveld. Andrea ble spurt om dette var noe hun kunne tenke seg å være med på. Og alt inni Andrea sa «JA!». Men hun var skeptisk, også. Med bein som ikke duger til gange, hvordan vil det gå å skulle danse?

Da arrangementet dukket opp på face, visste Andrea at hun allerede hadde planer den dagen. Det var nemlig tirsdag 3. desember at neste Tverrkirkelige lovsangskveld skulle bli arrangert. Andrea ønsket virkelig å få med seg begge deler, og henvendte seg til meg i håp om at jeg kunne løse problemet. Og jeg er jo kjent for å lage veier der det ikke finnes veier. For noen dager siden fant nemlig Andrea ut at lovsangskvelden blir lagt til neste tirsdag – altså den 10.

Dermed var alt lagt til rette for at Andrea kunne reise til Oslo, og danse en hel kveld. Men hvordan gikk det, da? Hun klarte ikke danse hele kvelden, men brøt det opp med en god del sittepauser. Energien og atmosfæren i rommet oppmuntret til stille kontemplasjon, i tillegg til dans. Dette var et alkohol- og rusfritt arrangement, og ble innledet med noe som heter toning, som er en slags form for lyd-healing. Så da dansen begynte, var alle stilt inn på en veldig god frekvens – med mye kjærlighet og takknemlighet.

Og Andrea danset, det skal sies. Hun vet ikke hvordan hun så ut, men kan forestille seg at det så litt rart ut. For det var ikke til å legge skjul på at ikke beina fungerte. Likevel føltes det på mange måter som om det var jeg som styrte bevegelsene hennes. Iallfall føltes det slik når hun flyttet fokus fra tanker om ‘hvordan ser jeg ut nå?’ og ‘uff, jeg klarer ikke løfte høyrebeinet engang’, og over til denne inderlige tilstanden av enhet og fellesskap med Gud.

I forkant av dette arrangementet var Andrea veldig bekymret for om hun i det hele tatt ville komme seg hjem, siden det var 3-400 meter å gå fra danselokalene til nærmeste busstopp. Danse en hel kveld, og deretter gå cirka halve skrittkvoten sin? Men hun gav det et forsøk – og klarte faktisk å komme seg hele veien til busstoppet. Hun trengte bare å støtte seg til noen, da hun krysset en vei. Det er, uansett hvordan du vrir og vender på det, suksess. Og Andrea krysser alt hun har for flere slike kvelder.

Fornøyd?

Jeg er vel det.

Har du noe å legge til?

Kanskje. Må sjekke.

*Andrea mediterer*

Jo, jeg føler jeg skal si noe om hvor takknemlig jeg er overfor deg, Jesus. For at jeg faktisk klarte å gjennomføre alt. Jeg stresset i hodet mitt med gangavstand både fra bussen og tilbake. Men det gikk jo overraskende bra. Det kom nesten som et sjokk at jeg kom meg hjem uten å benytte meg av taxikortet mitt. Og at jeg hadde det så gøy da jeg danset. Jeg er takknemlig på grensen til det overveldende fordi du fikk meg til å gjøre dette. Så tusen millioner milliarder takk!

Takk selv, Månebarn, for at du beveger deg ut av komfortsonen for meg. Nå skal du få lov til å legge deg :)

*smask*

*Jesus rødmer*

Gud og hans brud

Ps: Bildet er fra 2008, og ett av de eneste bildene som finnes av Andrea som danser.