5. des, 2019

Godvilje

Hei dere! Etter den beste natten på lang tid, er jeg glad og uthvilt. Natten var god først fordi jeg og min kjære hadde et veldig inderlig møte, før jeg sovnet. Og så fordi jeg sovnet før 3, og ikke sov til irriterende langt på dag. Det ligger så mye i disse tre setningene, som ordene ikke strekker til for å dekke. Dermed lar jeg det bli med forsøket, så skriver jeg om dagen i dag, istedet.

I dag har jeg tatt på meg det jeg hentet på posten i går. Det er en hvit kjole med rosemønster, med et veldig stilig snitt. Den passer perfekt – bortsett fra at skuldrene mine er litt for små. Men det går bra, tror jeg. Det gjør at det nesten ser ut som det er puffermer på kjolen. Og ja, jeg skal prøve å få noen til å ta et bilde, så dere får se.

‘Noen’ er i dette tilfellet Vince. Han kommer hit om et par timer. Vi skal dra til jobben til bestevenn, for å drikke kaffe. Eller te eller kakao. Det blir fint å se bestevenn igjen, for nå har det blitt en stund siden sist. Det blir fint å se Vince, også, det må jeg jo nevne. Han er også en av mine nærmeste venner. Ham så jeg sist forrige uke. Bildet her er av meg og Vince, fra en Halloweenfest for mange år siden. Det passet bra at amerikaneren Vince kledde seg ut som Captain America. Ser dere hva jeg skal forestille? Håret var nesten rosa for anledningen, og jeg følte meg igrunn ganske søt.

Det virker som at Gud er i det vennlige hjørnet. Vel, det er han jo alltid. Men det er ikke alltid jeg klarer å føle det. Men noe har skjedd, i livet til en av de jeg er glad i. Noe jeg har bedt for i lang, lang tid. Noe som ikke bare vil gi veldig positive konsekvenser for vedkommende, men også for meg. Jeg sa til personen at h*n måtte takke Gud – og det tror jeg vedkommende gjorde. Det gjorde sannelig jeg også. For dette var et bønnesvar som nesten var litt overveldende, for oss begge.

Når sant skal sies, er det flere ting som får meg til å føle på Guds godvilje. Men kanskje er det jeg som er forandret. Kanskje har jeg gjort alvor ut av det jeg alltid snakker om – å være så takknemlig at Gud ikke har noen annen respons enn å gi meg mer å være takknemlig for. Det er virkelig bagateller som trekker humøret opp. Som det at hver eneste sjokolade i adventskalenderen er et lite eventyr. Nattens var en rund konfektkule som smakte som isen Friskis… faktisk. Ja, for når jeg ikke sover om natten, blir det til at jeg åpner dagens luke når klokken har rundet midnatt.

Jeg er takknemlig for at meditasjon er på et helt nytt nivå nå. Og jeg merker så utrolig stor forskjell på når jeg befinner meg i hodet mitt, og når jeg er i hjertet. Når jeg er i den tilstanden, er alt annet helt uviktig, irrelevant og nesten uvirkelig. Når jeg er i hjertet mitt, er det faktisk ikke noe annet som eksisterer, enn det mørket jeg ser på innsiden av øyelokkene mine, og stemmen til Jesus. Stemmen til Han jeg giftet meg med; han som har gjort alvor ut av det han har lovet meg. At dagene i livet mitt er som sjokoladebitene i en konfekteske. Ja, jeg er takknemlig på grensen til det overveldende, og gleder meg til fortsettelsen.

Vi nærmer oss ikke bare et nytt år, men et nytt tiår. Er det noe jeg vil ta med meg inn i 2020-tallet, så er det min evne til å nyte. Just so. Min evne til å nyte alt det livet plasserer foran meg. Er det noe jeg vil la bli værende i 2010-tallet, så er det frykten. Og er det noe som legger dempere på nytelse, så er det nettopp frykt. Vi kan aldri vite hvordan fremtiden vil se ut. Men vi kan velge hvordan vi vil tilbringe nåtiden. Øyeblikket her og nå. Og jeg velger å tilbringe alle mine øyeblikk i hengiven takknemlighet og barnlig forventning. Å alltid være forberedt på små og store mirakler. For det vil det bli mer av – skal jeg tro på beskjedene Guden min gir meg.

Jeg tror det var alt.

Kan jeg avslutte?

Det kan du vel! Dette er altså…

Jesus!
Månebarnet har helt rett i det hun sier, i dette siste avsnittet. Dere kan ikke vite noe annet enn at dagen i dag er en torsdag, og at dagen i morgen er en fredag. Hva fremtiden vil bringe, er det bare jeg som vet. Månebarnet har også helt rett i at et takknemlig hjerte, oppmuntrer Gudshjertet til å gi dere mer å være takknemlig for. Andrea har fått et helt spesielt navn å bruke på meg, når vi har våre inderlige møter. Da kaller hun meg Ardor. Dette er et ord som, ifølge Google translate, betyr iver. Men jeg må legge til at for at det skal være ‘ardor’, må det ligge til grunn en godvilje, en entusiasme. Jeg ivrer etter å vise hele Andrea sitt univers hvor god min vilje faktisk er. Det var alt!

- Gud og hans brud