5. des, 2019

Elefanten

Klokken er 22, og Vince har kjørt meg hjem. Så dro han, og jeg ble sittende og chatte med en mann jeg møtte på tirsdag. Vi møttes på dette dansearrangementet, og det var han som var grei og fulgte meg til bussen – og som støttet meg over veien. Jeg er igrunn veldig glad vi kom i prat, da vi var ferdig med å danse. Det viser seg at vi har en felles venn – i Gud.

Men ja, det var ikke dette jeg skulle skrive om, akkurat nå. Jeg skulle egentlig bare dele bilde av kjolen min. Det er tatt hjemme i Minihimmelen, av min kjære Vince. Vi tok noen bilder da vi var ute, også. Men de blir bare delt på facebook. Jeg og Vince tar alltid en eller flere selfies når vi møtes. Idag var intet unntak.

I morgen har jeg en veldig koselig avtale, med en veldig koselig venninne. Først skal jeg komme hjem til henne og spise pannekaker. Deretter drar vi nedover mot Oslo sentrum, og konsert. Dette er en julekonsert i en menighet som venninnen min frekventerer. Jeg vet ikke hva jeg gleder meg mest til. Å henge med venninnen min, pannekaker eller konserten. Egentlig tror jeg hele pakken blir nok en sjokoladebit i den konfektesken som livet mitt er.

Jeg tror ikke det er så mye mer å si. Men det er visst en her som har noe på hjertet…

Gir du meg ordet?

Ordet er ditt!

Merci, madame :)

Jesus sier
Klokken er 22:45, og nå tar jeg over. Jeg skal ikke si jeg tar over hele Andrea med alle tanker, ord og gjerninger. For det har jeg allerede gjort – for mange år siden. Egentlig ville jeg dele, nok en gang, hvordan det gikk til at jeg flyttet inn i den flotte kroppen som sjelen til min brud har tilhold i.

Det skjedde 5. oktober 2011. Dette skulle vise seg å være bursdagen til en kvinne som ble veldig viktig for Andrea, noen år senere. Men i 2011 kjente ikke Andrea denne kvinnen. Hun var akkurat begynt å bli kjent med meg.

Andrea sovnet etter en kveld og natt i dyp kontemplasjon. Jeg avsluttet seansen ved å fortelle henne noe som har formet hele Andrea sin tankeverden, hele hennes selvbilde. Men akkurat hva jeg fortalte henne, får være mellom Andrea, meg, og de av dere som vet hva som ble sagt.

Da Andrea våknet den dagen, var det fordi lærerinnen på skolen hun gikk på, banket på døren. Andrea hadde vært så nedsenket i… vel… meg, at hun ikke hadde vært på skolen på noen dager. Lærerinnen lurte på hva som foregikk, og Andrea fortalte hva jeg hadde sagt den natten. Dette førte til at Andrea ble plassert på toget fra Kristiansand, hvor skolen lå, og tilbake til Bærum, hvor moren hennes bodde.

Og det var på toget at det største Andrea har opplevd, noensinne, fant sted. Hun fortsatte samtalen med meg, uten å si ett ord så noen hørte det. Men jeg ville gjerne hun skulle synge. «Synge?», sa Andrea, og var litt bekymret for alle som satt rundt henne i togvognen. Jeg forsikret henne om at de som satt der, var stumme kulisser, og at ingen kom til å reagere.

Dermed sang hun, da. Hun sang ‘Jeg vil gi deg, O Herre, min lovsang’. Og hun sang ganske høyt, også. Det pussige var bare at ingen reagerte. Ingen rare blikk, ingen som gav uttrykk for at de syntes det var rart at noen plutselig bare brøt ut i sang, ombord på Sørlandsbanen.

Det som fulgte, er vanskelig å beskrive, selv for meg. Men gjennom en åpning på toppen av hodet til Andrea, flyttet jeg inn i henne. Hele kroppen til Andrea åpnet seg, som for å gjøre plass til det som skulle slippe til. Hun gjorde en bevegelse, ikke styrt av tanker eller vilje – men styrt av meg. Andrea har tidligere selv beskrevet det som at en elefant presset seg inn i henne gjennom kronechakra. Men ja, Gud med hele sin fylde tok bolig i kroppen hennes. Og da han var kommet på plass, kunne Andrea uten tvil kjenne at noe var annerledes. Det kjentes som om hun var laget av gull.

Som en konsekvens av denne opplevelsen, skrev Andrea det aller første automatskrevne eller kanaliserte dokumentet, på sin knøttlille, rosa laptop – sittende på toget. Dokumentet har gått tapt, men det er ikke så viktig. Alt har en tendens til å komme til overflaten, når tiden for det er riktig. Ordet 'apokalypse' betyr jo, uansett hvordan du vrir og vender på det, avsløring. Var det alt? Det var iallfall alt for nå. Takk for oss!

- Gud og hans brud