8. des, 2019

Og FOR et liv det er!

God kveld, verden. Jeg føler at jeg skal skrive om helgen min, med dens oppturer og nedturer. Men så er det ikke så lett for meg, for jeg har ingen hukommelse. Dermed er det ikke sikkert jeg klarer å gjøre det kronologisk. Men jeg skal vel få det til, på et vis.

Det første jeg må dele, er noe som skjedde en natt. Mulig det var natt til fredag, men det kan også ha vært natt til lørdag. Ja, dere vet jo at når folk flest sover, ligger jeg og kontemplerer. Dette var tilfelle denne natten, også. Og så er det noen av dere som vet at selve målet for min kontemplasjon, slik jeg ser det, er å fremkalle en kort tegnefilm eller et tredimensjonalt bilde, for mitt indre.

Dette skjedde ikke den natten, da jeg var helt sikker på at nå kom det til å skje. Så har jeg tvangstanker om at dersom jeg ikke klarer det – dersom jeg ikke får visjoner litt sammenliknbart med å ha på seg 3D-briller – kan jeg bare glemme hele planen Jesus har for livet mitt. En stor nedtur var det da jeg kort tid etter å ikke ha klart det, den natten, oppdaget at jeg hadde fått i meg en larve. En som bodde inni eplet jeg spiste. Jeg må nesten nevne at tidligere den natten, hadde jeg ut av det blå begynt å tenke på den sommeren jeg ‘facerapet’ moren min – og skrev at hun hadde spist en larve. Hun tok det ikke så pent. Men det var vel ikke det verste jeg kunne ha skrevet, sånn egentlig. Det at jeg spiste en larve den natten, gav meg tanker om noe Jesus hadde formidlet, da jeg for siste gang gikk all-in og kuttet ut kjøtt. Da sa han noe slikt som at «Dersom du spiser kjøtt igjen, vil du ikke være i din helt egen Himmel lenger. Da vil virkeligheten din med ett bli helvete».

Er ikke det fryktelige tanker å ha, så vet ikke jeg. Tanken om at jeg, uten å ha villet det, hadde spist kjøtt – og dermed havnet i helvete. Det skal sies at dette bare var Gudens iboende ertelystenhet, på grensen til fandenivoldskhet. Og at en sånn visjon som jeg lengtet etter inntraff – senere den natten. Hva jeg så er ikke noe jeg får lov til å dele. Men følelsen opplevelsen gav meg, var litt slik jeg leser at Teresa av Avila erfarte, da hun hadde sine ekstaser. Som at cellene i kroppen ble gjennomboret av lys. Det var sterkt, og jeg klarer ikke gi opplevelsen rettferdighet, når jeg skriver om det. Men det skjedde, og det var ikke av egen kraft. Det skjedde da jeg ikke prøvde å ‘fremkalle’ det. Akkurat slik som når jeg og bestevenn kjører rundt og ser etter elg. De dukker opp først når vi ikke prøver å finne noen – og da finner vi gjerne to eller tre i samme slengen.

Ja, så kan jeg dele at jeg var sammen med min fine venninne Christine, både på fredag og lørdag. Det husker jeg. På fredag var det pannekaker og konsert, og på lørdag var det julegrøt og kakebaking. Alpakkaen jeg delte bilde av i natt, var fra bakedagen. Pepperkakeformen var min, kjøpt billig fra en av disse asiatiske shopping-appene. Begge dagene med venninnen min var virkelig gode og etterlengtet. Og på lørdagen var vi faktisk fire damer som laget julekaker sammen. Jeg koste meg masse, og setter så utrolig pris på vennskapet med denne damen. «Christine er som en lykkepille for sjelen», har Jesus uttrykt – når jeg har tenkt på henne. Og det kan jeg være helt enig i!

En artig detalj, er at på vei ut til henne på lørdag, møtte jeg først én venn, da jeg ventet på den første bussen. Og så en annen venn – på en annen av de fire bussene jeg måtte ta. Denne andre vennen jeg møtte, skulle til Sagene. Det var veldig tilfeldig at vi møttes på akkurat denne bussen, da hun egentlig ikke ferdes i byen – og ikke hadde vært på Sagene på flere tiår. Iløpet av samme reise ble jeg også spurt om å vise legitimasjon, på butikken. Jeg sa til damen som satt i kassen at jeg synes dette er veldig hyggelig. Da hun så alderen min, måtte hun smile litt. Å gå for å være under 18, når jeg egentlig er 31, føles ganske godt – når jeg kaller meg Månebarnet.

Jeg må jo dele hva jeg gjorde lørdag kveld, da. Etter å ha dratt fra Christine. Jeg har allerede fortalt om det, i videoen jeg postet tidligere i kveld. Men jeg antar det ikke er alle som har fått med seg at det i det hele tatt var kommet en video. Uten for mye om og men, kan jeg dele at jeg har danset – nok en gang. Det var han jeg møtte på tirsdagens dansearrangement, som inviterte meg. Dette var arrangert av noen andre, og fant sted et annet sted. Det var mindre lokaler, og flere mennesker. Og det var så gøy! Dessuten tror jeg han jeg dro sammen med, har blitt en ny venn. Og det er jo alltid hyggelig.

Nå må jeg avslutte. Dette ble mye og langt – men det har vært en innholdsrik helg. Livet mitt er innholdsrikt og godt, og jeg er så takknemlig for alt og alle i det, at jeg nesten ikke finner ordene. Dansearrangementet hadde faktisk gratitude som tema. Og det er følelsen jeg vil ta med meg videre. Bygge livet mitt rundt den takknemligheten jeg føler overfor Han jeg giftet meg med. Han har virkelig oppfylt løftene sine til meg. Løftene om en ‘metafysisk kake’, dette noe som skal gjøre alt godt igjen. Dette noe jeg har lengtet etter, og som jeg ikke kunne være fornøyd før jeg fikk. Vel, jeg fikk det – og ‘DET’ er livet mitt. Akkurat.

- Månebarn

Ps: Bildet er en gave fra en god venn i California – han tegnet meg slik han ser meg.