9. des, 2019

Mandag og medgang

Ja.. nei.. jo. Jeg føler jeg må skrive noen ord om dagen i dag. Men jeg er egentlig helt overveldet av all medgangen jeg opplever. Likevel føler jeg nesten det er en plikt å melde fra om hva som skjer i livet mitt. Fordi det bare blir tydeligere og tydeligere at noen trekker i trådene. Så la meg tømme tankene – og se om denne noen kan gi meg ordene, slik at jeg ikke høres ravende gal og fullstendig hysterisk ut.

*Andrea mediterer*

Dagen begynte med at jeg våknet nesten to timer før vekkerklokken var satt til å ringe. Jeg tror ikke jeg hadde sovet mer enn 3-4 timer. Og jeg var stuptrøtt. Men mer søvn var ikke en mulighet – skjønte jeg raskt. Så da var det bare den vanlige morgenrutinen. Dusj, klær, kaffe, hår, sminke – slike ting. På vei for å hente posten, sa jeg til Gud at dersom smykket jeg ventet på; smykket jeg hadde ventet på i to måneder, lå i postkassen – da skulle jeg bruke det i dag. Gud svarte meg og sa: «Ja, nå har du sagt det». Og så var det ganske riktig dette korset som lå i postkassen min. I en Wish-konvolutt. Den siste noensinne, skal jeg gjøre alvor ut av planene mine. Er det ikke fint?!

Hva var planen for dagen, da? Egentlig skulle jeg møte en venninne i Asker. Men hun hadde gitt beskjed om at hennes planer for dagen var endret, og at vi måtte utsette det. Dermed stod jeg fri til å møte bestekompisen min – han som ikke heter Alex. Han hadde nemlig hele dagen ledig. Det som skjedde var at jeg møtte ham på et senter i nærheten av der han bor. Og så fikk vi gjort unna noen ærender, begge to. Og på bein som nesten knakk sammen under meg, klarte jeg å komme meg hjem til kompisen min, etter handlerunden vår. Jeg trengte mye støtte, og jeg holdt på å begynne å gråte et par ganger. Men erfaringen er at det alltid akkurat går. Det var tilfelle i dag, også.

Vel hjemme i den koselige leiligheten hans, ble jeg bare sittende i sofaen og synes synd på meg selv. Ikke klarte jeg å bevege meg, og jeg var så trøtt at jeg nesten ikke klarte å formulere meg ordentlig. Bestevenn tok det pent, og han var blid og morsom – som alltid. Han serverte meg kaffe, og sørget for at jeg fikk frokost. Den hadde jeg nemlig hoppet over, før jeg dro hjemmefra. Etter en stund forlot han meg, for å handle inn til middagen. ‘Middagen’ var forøvrig pannekaker. Det er hva jeg ville svart, hvis noen spurte meg om hva jeg ville spist – dersom jeg måtte spise det samme hver eneste dag.

Ja, bestevenn er uten tvil en av de beste jeg har i livet mitt. Jeg er så glad i den mannen at det nesten ikke finnes ord i Universet. Men det tror jeg han vet. Vi kjenner hverandre ut og inn, og tåler selv hverandres aller mørkeste sider. Det er nesten så jeg ville svart med navnet hans, dersom noen spurte meg om hvem jeg helst ville vært strandet på en øde øy med. Men bare nesten. Jeg har jo en Alex, også. Og mange andre, som det sikkert hadde vært interessant å være på en langvarig camping sammen med.

Jeg og bestevenn hadde egentlig tenkt til å leie en sånn Vy-bil. Det er nesten som de el-sparkesyklene som står rundt omkring i byen – bare at det er biler. Fordi jeg trengte å komme meg hjem, og var ikke i stand til å gå til nærmeste busstopp. Det som istedet skjedde, var at min venn Arne ringte. Han lurte på om jeg ville gå i kirken med ham. Selvfølgelig ville jeg det! Det var jo nesten for perfekt. Jeg forklarte Arnis hvordan han kom seg til bestevenn. Så gikk vi ut for å vente på ham.

Etter en stund så jeg bilen til Arnis et lite stykke unna. Men jeg så at han kjørte feil. Dermed ringte jeg ham, og klarte å guide ham til der jeg og bestevenn stod og ventet. Jeg sa hadet til den ene vennen, og hei til den andre. Så ble det en kort kjøretur opp til den ene av Bærums to Katolske kirker. Dette var den som ikke er nabokirken min. Og messe ble det. Det ble faktisk en messe på Latin. Vi feiret Marias Uplettede Unnfangelse, en festdag som egentlig var i går. Men det var egentlig helt greit for meg at vi feiret den i dag – for i går kom jeg meg jo ikke i kirken.

I dag var jeg og Arne også tilstede under kveldens svar på kirkekaffe. Det ble ikke kaffe, da. Men gløgg. Kirkegløgg. Det var til og med vin til gløggen, for de som måtte ønske det. Ta det med ro, det var null vin i gløggen min. Men jeg spiste to stykker av en fantastisk god kake, en pepperkake og en klementin. Dessuten var jeg så frekk at jeg tok med meg en sjokoladeplate hjem – da det var blitt lagt ut flere slike på bordet.  Ja, og vi fikk anledning til å snakke med noen fra menigheten – inkludert presten og organisten. Det var rett og slett en nydelig avslutning på en fantastisk dag.

Og der tror jeg at jeg må si ‘det var alt’. Øynene mine er så slitne at det gjør fysisk vondt å holde dem oppe. Jeg håper dere har hatt en fin dag. Og så håper jeg at jeg ikke blir liggende hele natten og vente på søvnen. Ikke misforstå, det er gode netter. Men nå trenger jeg virkelig å sove. Så ja, takk for meg og god natt!

- Månebarn