13. des, 2019

Andrea bare griner

Hei, verden. Dere gjetter aldri hvor jeg er nå. Vel, noen vet det – da jeg nevnte det i går. Men dersom du ikke leste gårsdagens innlegg, kan jeg fortelle at jeg sitter i en seng i en kupé i en vogn på et tog. Nærmere bestemt Bergensbanen. Toget skal gå om ti minutter, og jeg er allerede innlosjert. Om jeg får sove, vil vel natten vise. Men kontemplasjon i fart er jo også en opplevelse. Jeg har hatt mange fine møter med Jesus, når jeg har sittet på toget. Men jeg tror ikke det var det jeg skulle snakke om nå…

Jesus her!

Det er vel bare på sin plass at du får komme til orde. Det har vært stille fra deg på bloggen, de siste dagene.

Jesus vil bare fortelle om hva vi har gjort i dag.

Det skal han vel få lov til.

Mange takk!

Dette er altså…

Jesus!
Andrea ble satt til å høre på en spilleliste på Spotify, som ble laget av en av de som arrangerte lovsangskvelden på tirsdag. Hun kjenner hjertet sprenge til tonene fra En Stjerne Skinner I Natt. Den følelsen har fulgt henne i noen dager. Følelsen av at kjærligheten hun har til meg, blir så massiv og så omfattende at den pipler frem i øynene hennes. Men det er bare godt. Det er vi enige om, Andrea og jeg.

Så hva har vi gjort i dag? Vi deltok på det Andrea sin gode venn kaller Jesusmøte. Men først var Andrea og vennen hennes på en restaurant i Asker. Dere kan tro Andrea var glad da hun våknet i dag, og skjønte det ikke var langt på dag. Iallfall ikke slik det noen ganger er, i et liv hvor man aldri vet om man sovner rundt midnatt, eller nærmere 7 neste morgen. Andrea kom seg til Asker, og det så tidlig at de to gode vennene fant ut at det var best å dra hjem til foreldrene til vennen – i stedet for å bli sittende på restauranten og vente på å bli hentet.

Dermed ble det en tur hjem til den hyggelige familien til Andrea sin venn, før de etter kort tid måtte kjøre – for å komme seg til Pannekakehuset. Hva er det å si om Jesusmøtet, da? Vel, hva sier Jesus om Jesusmøtet? Han godkjenner i aller høyeste grad. I dag var de ikke så mange som 13, men det var likevel trangt rundt bordet. Det ble delt anekdoter og opplevelser fra de forskjellige damenes kristenliv. Andrea delte litt, hun også. Dessuten var pannekaken Andrea spiste så god at det nesten kom noen tårer. Men bare nesten.

Dere må tro Andrea bare sitter og griner. Hun gjør ikke det, altså. Men hun blir lett beveget. Hun er i kontakt med følelsene sine. Hun er i kontakt med meg, som fyller henne med så mye godt at tårene ofte fungerer som en ventil. Andrea kan nesten ikke huske sist hun gråt fordi hun var trist. De tårene som kommer, er utelukkende gledestårer. Og de kommer ikke så sterkt at noen ser det, det må jeg jo nevne. Men som en liten påminnelse i øyekroken om Han som bor i Andrea, og som virkelig vil hun skal nyte – i så stor grad at gledestårer er den eneste fornuftige responsen.

Er du trøtt, skatt?

Jeg er litt trøtt, faktisk.

Skal vi si at det var alt, og ta resten av samtalen uten publikum?

Det kan vi vel.

Har du noe å legge til?

Har jeg det? *Andrea mediterer*

Ja! Jeg må legge til at jeg fikk en nisselue i dag, som jeg brukte på Jesusmøtet. Det var den snille bestemoren til min venn, som hadde kjøpt de til oss. Så utrolig søtt gjort! Den skal brukes flittig, nå før Jul. Bildet her er forresten fra en god venn i California, som har tegnet meg som en liten jente. Det er virkelig mange flotte mennesker i livet mitt nå – og jeg er så takknemlig. Jeg tror jeg skal bruke denne natten på å meditere på, og takke for, alt det jeg har i livet mitt som er godt – alle de jeg er takknemlig for. Og du, Jesus? Du er øverst på den listen :)

Takk, pus. Det var altså alt.

Gud og hans brud