15. des, 2019

Når søvndeprivasjon tar overhånd

God kveld, verden! I går skrev jeg et langt blogginnlegg. Som jeg bestemte meg for å ikke poste. I stedet delte jeg det med tre av mine aller nærmeste, og ba om deres tilbakemelding. Jeg skal ikke si jeg ikke var ved mine fulle fem… for det er jeg uansett aldri. Men jeg var ikke i riktig sinnstilstand. Jeg hadde sovet så utrolig lite, at søvndeprivasjonen overskygget alt. Dermed delte jeg bare bildet av meg i kjolen jeg hadde på meg i går. Og lot ordene vente til jeg var på en litt annen frekvens. Det er jeg forøvrig nå. Da jeg gikk og la meg i går, sa jeg ettertrykkelig fra om at jeg ikke, under noen omstendigheter, skulle vekkes. Dessuten låste jeg døren inn til soverommet, slik at ingen kunne komme inn. Og så sov jeg veldig lenge.

Da jeg omsider bestemte meg for å gå ut til den store flokken som befant seg i huset, var det kaffe og diverse deilige bakverk på bordet. Og det var jo en fin ting å stå opp til. Jeg fikk meg en kopp kaffe, og tre forskjellige boller. Så måtte vi bryte opp, fordi de av søsknene mine som ikke bor her hos pappa, skulle hjem. Dermed dro alle ut, i to biler, og takket være bonusmamma sin kloke logistikk gikk kabalen opp. Noen skulle til en leilighet et lite stykke unna, og en skulle rekke en båt. Vedkommende rakk båten med tre minutters margin. Dessuten var bensintanken på den ene bilen så tom at det nesten var krise. Men det også gikk bra. Jeg satt ganske riktig og sendte mine lydløse bønner opp om at ingen store katastrofer skulle inntreffe. Og i mitt hode var den katastrofefrie turen, et lite bønnesvar.

Grunnen til at jeg var så trøtt i går, var fordi jeg ikke sovnet før 06:30. Det er ikke uvanlig for meg å sovne så sent (slash tidlig). Men det jeg ikke tok høyde for, var at jeg befant meg i et hus hvor folk går ut og inn av rommene til hverandre litt som det passer dem. For litt over 10 i går morges, ble jeg vekket av at noen kom inn på rommet ‘mitt’. Det er jo ikke mitt rom, sånn egentlig. Det var rommet til ett av mine søsken, som har flyttet hjemmefra. Og så brukes ett av skapene her inne til å oppbevare sengetøy og slike ting. Rundt 10 skulle altså noen inn for å legge noe inn i skapet. Og det at jeg våknet med et sjokk, slik jeg gjorde, medførte at jeg ikke klarte å sovne igjen.

Jeg var igrunn ganske fortvilet, hele gårsdagen. For søvnen min anser jeg for å være hellig. Når jeg faktisk har klart å sovne – for det er virkelig ikke alltid jeg klarer det – da sørger jeg for å sove så lenge jeg har anledning til. Men når noen kommer og forteller meg, etter fire timers søvn, at jeg ikke burde sove lenger – da blir jeg litt satt ut. Er jeg ikke voksen? Har jeg ikke min fulle rett til å styre disse tingene selv? Har jeg ikke slitt med søvn og innsovning så lenge jeg kan huske? Har jeg ikke prøvd så godt som alt, for å komme inn i en eller annen form for rytme?

Ja, jeg var fortvilet. Og sint. Jeg var veldig sint. Og snakket med moren min om muligheten for å bo på hotell, de neste gangene jeg skal til Bergen. Jeg snakket med Jesus om hvorvidt det egentlig er så viktig for meg, å i det hele tatt dra til Bergen. Men så kom jeg frem til at jeg er jo vanvittig glad i disse menneskene… bare jeg sover, når jeg er her. Skulle jeg bodd på hotell, ville det medført noen praktiske utfordringer, i tillegg til de økonomiske. For jeg kommer meg ikke fra nærmeste bybanestopp og hjem til faren min, uten bil eller taxi. Men jeg prøvde faktisk å regne ut hvordan jeg kan få noen hotellnetter, et par-tre ganger i året, til å passe inn i budsjettet mitt. Bare fordi jeg har så lyst til å være sammen med mennesker som bor i et hus hvor jeg ikke får sove.

Og så må jeg bare bedyre at dette ikke er et innlegg for å henge ut eller snakke stygt om familien min. Det er jeg som er problemet. Jeg er ikke vant til å være så tett på folk, så mange dager i strekk. I det innlegget som ble forkastet, skrev jeg at jeg rett og slett er litt for eremitt, litt for einstøing, til å være en del av en familie. Iallfall ikke når jeg ikke får sove. Alltid, når jeg gjør avtaler med venner, sier jeg at det er dette forbeholdet om at jeg har sovet natten før. Vennene mine forstår og aksepterer. Mamma tar høyde for at jeg kanskje trenger å sove noen timer lenger enn ‘folk flest’. Å ikke bli møtt med den forståelsen og aksepten når jeg er her, gjør vondt. Og gjør at jeg seriøst vurderte å slutte å reise til Bergen. Men joda, nå som jeg faktisk har sovet, gir det mye mening å fortsette å komme hit. For dette er flokken min, de er en del av livet mitt.

Jeg har til og med endelig blitt akseptert av katten i huset. Dette er Susi, og ble med på fotoshoot med pappa som fotograf. Med usminket Andrea, for anledningen. Jeg håper dere overlever. Og til de som kanskje føler seg truffet, så må jeg igjen legge til at det ikke er deres feil at jeg ikke trives i en flokk, og det er iallfall ikke deres feil at jeg ikke sover. Det finnes ikke noen bedre flokk enn dere. Men alle vet at de tankene man tenker, når man er i underskudd på søvn, kan være fryktelig vonde – og helt uriktige. Det var igrunn alt.

- Månebarn