16. des, 2019

Togtanker

Jeg sitter på toget mellom Bergen og Oslo. Det har jeg gjort i litt over to timer. Og hatt et lite møte med meg selv. Nå nærmer vi oss Finse, og deretter en del av reisen med mer stabil dekning enn hva man kan si om første tredjedel. Jeg kjenner denne turen ut og inn, og har tatt den på alle tider på døgnet, alle årstider, og i allslags vær.

Da jeg satt meg ned med PCen nå, var det første jeg gjorde å skru på Spotify. Sangen som møtte meg, heter Beautiful Things, og handler om hvordan Gud kan gjøre noe som i utgangspunktet ikke er det spor vakkert – om til noe nydelig og tilnærmet perfekt.

Når jeg møter på situasjoner og personer som ikke er det spor vakre, er min umiddelbare respons å be for dem. Jeg kan ikke av egen kraft gjøre en situasjon eller person vakker. Men det kan Han som følger meg gjennom livet. Han jeg kaller min. Min oppgave, i møte med det som holder ekstremt lave frekvenser, er å være den best tenkelige versjonen av meg selv. Noen situasjoner og personer er plassert i livet mitt for å teste min uforbeholdne kjærlighet til verden rundt meg – den kjærligheten Jesus har for Skaperverket og alle i det.

I møte med situasjoner og personer som virkelig trigger meg, blir min evne til å reagere som Jesus, å møte verden som Jesus gjør, satt på prøve. Dermed trenger jeg slike møter med meg selv, for å finne de rette ordene, de rette måtene å reagere på. Når jeg skriver ‘møter med meg selv’, mener jeg jo egentlig ‘kontemplasjon’, og ‘møter med Jesus’.

Slik kontemplasjon bør være grunnlaget og utgangspunktet for enhver handling, bør kjærligheten du har til Gud, være grunnlaget og utgangspunktet for kjærligheten du har til det og de rundt deg – skrev jeg, med en litt annen ordlyd, for mange år siden.

Å elske alt og alle… høres ut som en vanvittig vanskelig oppgave. Men det er jo det Han gjør. Greit nok, det er enkelte ting Jesus ikke elsker. Det er en lang liste med ting han gjerne skulle endret ved verden. Men personlig tenker jeg at verden er slik den er, med dens feil og mangler, rett og slett fordi Jesus har planer om å gjøre den nydelig og tilnærmet perfekt. Rydde opp i kaoset, slik bare Universets Keiser kan gjøre.

Er det da mulig for Jesus å gjøre et hjerte som er styrt av lavfrekvente følelser; et sinn som er styrt av lavfrekvente tanker – om til noe nydelig og tilnærmet perfekt? I natt hadde jeg et lite møte med… vel… Lucifer. Han highjacket kanalen, og gjorde at jeg ikke hadde noe annet valg enn å prate med ham. Han sa det var viktig at vi pratet sammen, fordi han hadde en beskjed til meg. Akkurat hva han sa, tror jeg ikke jeg skal dele med dere. Jeg delte det med Alex. Han svarte at vi alle trenger både lys og mørke i livene våre. Og det er i og for seg sant. Alex er klok, og ser verden på en nyansert og reflektert måte.

I et liv med ganske mye som kunne vært bedre, er det viktig å fokusere på det som faktisk er bra. Når jeg går gjennom en dag i hodet mitt, før jeg skal sove, prøver jeg å huske på hyggelige ting som har skjedd – istedet for å plages av negative detaljer. Jeg tror det blir en slik runde, når jeg går ut av dette livet, en eller annen gang i en fjern fremtid. Jeg har ikke lyst til å la irriterende situasjoner og personer prege verken dagene mine eller livet mitt, som en helhet.

Dermed har jeg den tilnærmingen at jeg gir det til Gud. En triggende situasjon, en person med både sinn og hjerte på helt feil frekvens… jeg gir det til Jesus, og ber ham fylle det med hans lys, hans uforbeholdne kjærlighet. Men så begynner jeg å tenke på noe som står skrevet i Bibelen, om tiden rundt Jesu annet komme. At de som har mye, vil få mer. Mens de som har lite, vil bli fratatt selv det lille de har (Matteus 13:12). Hva hvis det her er snakk om kjærlighet?

For hva har vi skrevet under ett av de første bildene i fotopresentasjonen av Månebarnet? «Her er det eneste som betyr noe, hvor stort hjertet ditt er». Hva hvis ens manglende kjærlighet blir indikatoren på at du ikke har noe som helst å gjøre i Jesu kommende rike? Det er skremmende tanker, men menneskers hjerter vil definitivt være avgjørende for dommen, i den grad det faktisk er en dom i vente. Unnskyld, nå ble jeg dogmatisk. Jeg tror jeg… ja… gir det til Gud. Det er jo ikke jeg som skal dømme. Eller…?

- Månebarn