19. des, 2019

Det hjertet er fylt av

Jeg fikk beskjed om hva dette innlegget skulle hete. Så da var vel alt lagt til rette for at jeg kunne skrive? Jeg tror det. Så hei! Her jeg jeg, dette er Månebarnet. Jeg har sittet i et par timer og bare lyttet til musikk, sett meg rundt i den koselige stuen her i Minihimmelen – og telt velsignelsene mine. Når sant skal sies, føler jeg meg som den rikeste i verden. Jeg føler meg så rik, at ordene blir intetsigende og fattige. Skal jeg oversette det hjertet er fylt av til tekst? Hvordan kan jeg det? I hjertet mitt finnes hele Universet – og det er strengt tatt ikke mulig å få plass til Universet i et Word-dokument som skal postes på en blogg. Men jeg får prøve.

Men egentlig skulle jeg ikke sitte og fortelle dere alle grunnene til at jeg føler meg rik. Selv om det ligger litt implisitt i denne teksten. Det var noe annet jeg skulle snakke om, akkurat nå. Nemlig dagen min i går. Jaha?

Ja.

Hvorfor det?

Fordi jeg sier det :)

Greit, sjefen min mener jeg skal fortelle dere om dagen jeg oppdaget at Jesus finnes i livet mitt på måter hittil ukjent for meg. Javel?

Andrea må henvende seg til meg, fordi det er jeg som gir henne, bokstav for bokstav, denne teksten.

Bokstav for bokstav, og ikke ord for ord. Jeg aner virkelig ikke hva Mannen min vil frem til.

Likevel stiller du fingrene dine velvillig til disposisjon?

Jeg har jo ikke så mye valg, har jeg vel?

Sant nok ;)

Men jeg har ikke lyst til å fortelle akkurat hva som fikk meg til å forstå det jeg forstod, i går.

Du får pakke det litt inn, så ingen skjønner hva som egentlig skjedde :p

Greit. Så i går hadde jeg først besøk av to herlige venner. Det var Alex, og så var det hun som er mamma til den lille godklumpen som jeg er gudmor for. Den fine mammaen fortalte meg at julegaven til meg i år, er et ametystkors. Men verken Alex eller venninnen min hadde med seg julegave til meg.

Mine gaver i år, er stort sett gavekort på hyggelige opplevelser. Alex er sånn cirka den eneste som får ting, i tillegg til en opplevelse. Gjennomgående for mine facebook-minner for desember, er nemlig at jeg ‘holder på å dø på [ett eller annet kjøpesenter]’. Så nå kjøper jeg digitale gaver som kan byttes i gode minner – sammen med meg, eller sammen med noen andre.

Uansett da. Ettersom jeg ikke fikk gavene mine av de som var på besøk i går, dro jeg ut med han som kom på besøk senere på kvelden. Det var Vince, eller Captain America – som jeg ofte kaller ham. Han har bil, og kjører egentlig gratis på grunn av jobben hans. Dermed var han snill og tok meg med på en gaverunde. Vi kjørte innom Alex, og vi kjørte innom den fine mammaen og gullungen hennes. Så fikk jeg hentet gavene til meg.

Det var ikke før i natt at gaven fra… vel… Jesus, ble fremskaffet. På en finurlig og fantasifull måte gav han meg en ametyst. Og det er akkurat dette jeg ikke kan være helt åpen med dere om. Men jeg fikk ganske riktig en ametyst – digitalt. Jeg spurte om det faktisk var en ametyst han akkurat hadde gitt meg. Han sa ja. Da fortalte jeg ham at jeg også fikk en ametyst av en venninne, samme dag. Jeg sa tusen takk for begge to. Han sa værsågod, og spurte om det var verdifullt for meg. Da sa jeg at når han gir meg noe, er det mer enn verdifullt. Og han, søtingen, sa at jeg er veldig verdifull for ham.

Du er det, vet du.

Verdifull?

Ja. Når jeg teller mine velsignelser, er du det som får meg til å føle meg som den rikeste mannen i Universet.

Så søt du er :)

Det er bare sannheten.

Var det alt?

Du får lytte.

*Andrea mediterer*

Ja… det var visst alt.

- Gud og hans brud