20. des, 2019

Mirakeldag

Dette blogginnlegget skal hete Mirakeldag. Det hadde nemlig en av mine gode hjelpere postet som en status på face. Det er nok noe i lufta; det bygger opp til noe. Min mirakeldag – som falt på en av årets korteste dager – ble veldig minneverdig. Jeg får vel fortelle dere om den…

Eller så kan jeg fortelle dem om dagen vår?

Jesus vil skrive innlegget?

Hvis jeg får lov, selvfølgelig.

Han får lov. Dermed gir jeg ordet til…

Guds Ord
Jeg fikk Andrea til å lukke nettleseren på PCen og skru av vibrasjonen på telefonen. Nå kan ingen forstyrre oss – når vi skriver om mirakeldagen vår(!)

Dagen begynte med en søvnløs natt. Det var en vanskelig natt for Andrea. Fordi hun går rundt og føler på tidspress når det kommer til denne magiske og mirakuløse meditasjonen som visstnok skal fikse alt som er galt i livet hennes. Når Andrea ligger der og lytter til meg – uten en eneste tanke i hodet, er det et dynamisk mørke hun ser med lukkede øyne. Det er dypt, nesten tredimensjonalt. Og det er en form for bevegelse tilstede. Men disse voldsomme visjonene som Andrea fikk en smakebit av for mange år siden, glimter med sitt fravær. Det hender hun ser noe, til og med noe figurativt. Men ingenting som kan måle seg med ‘mesterverket’ som introduserte henne for denne siden av hennes åndelighet.

Andrea sov riktignok en time på morgenkvisten. Så måtte hun stå opp. Hun skulle nemlig til sykehusene – begge to. Først var det den halvårlige sjekken hos nevrologen, på ett sykehus. Deretter var det den månedlige MS-medisinen, på et annet sykehus. Det gikk overraskende bra, følte hun. Iallfall med tanke på hvor trøtt hun var. Det var først da hun satt og ventet på taxien som skulle kjøre henne hjem, at problemer oppstod.

Men før nevnte ‘problemer’, skjedde det noe som egentlig var ganske stort og viktig. Det er bare det at Andrea ikke helt klarer å verken huske eller forstå hva som egentlig skjedde. Når Andrea får medisin, er det i form av en infusjon – altså med en veneflon i armen. Da sitter hun stort sett og hører på musikk. Det gjorde hun i dag også. Og opplevde at hun fløt litt bort. Hun både forsvant fra verden, og opplevde det nærmeste hun har vært å se noe konkret og håndfast med lukkede øyne, på flere år. Det var en visjon som nesten kan måle seg med det hun alltid lengter etter. Men bare nesten. ‘Mesterverket’ som introduserte henne for disse visjonene, har lagt lista ekstremt høyt.

Andrea var langt borte, da hun mediterte mens hun fikk medisin. Så langt borte at hun ikke registrerte at telefonen hennes ringte – enda hun satt med ørepropper og hørte på musikk fra Spotify. Da vil jo telefonen lage en ringelyd – inni øreproppene. Men dette fikk ikke Andrea med seg. Hun ville ha våknet av det, dersom hun hadde sovet. Dette var forøvrig ikke søvn, men en dyp meditasjon. Andrea kom tilbake til virkeligheten, og det eneste hun klarte å tenke var: «Jeg håper ikke jeg gjorde noe rart mens jeg var bortevekk». For det er jo både andre pasienter og sykepleiere tilstede, i dette behandlingsrommet.

Ja, sånn er hun bare, Månebarnet. Jeg forsikret henne om at da hun var ‘bortevekk’, var det egentlig ikke så mye annet som eksisterte i verden. Og i den grad noen så eller tenkte noe, var hver eneste tanke fra meg.

Implikasjonene av denne sterke opplevelsen skulle vise seg da tidligere nevnte ‘problemer’ oppstod. Dette skjedde da Andrea satt og ventet på taxien som skulle kjøre henne hjem. Det tok nesten to timer, og ingen taxi kom. Til slutt bestemte hun seg for å gjøre alvor ut av noe jeg hadde snakket om i noen dager. Hva da? At jeg ville hun skulle bruke beina litt. Bare for å teste dem ut. Andrea ringte dermed en god venninne som bor like ved sykehuset, og spurte om hun kunne komme på et spontant besøk. Det var hun hjertelig velkommen til, sa venninnen. Og Andrea gikk og fikk damen i resepsjonen til å avbestille pasienttransporten.

Det er her ‘mirakelet’ kommer inn. Fordi strekningen fra behandlingsrommet på sykehuset, og hjem til Andrea sin venninne, har alltid vært litt i lengste laget. Det er ikke første gang at Andrea har gått til venninnen etter en infusjonsrunde. Men det er første gang den turen kunne gjennomføres uten at Andrea ble sliten; måtte sitte og hvile underveis; støtte seg til stokken; gråte hjerteskjærende på innsiden fordi hun er sikker på at hun kommer til å dø. Ja, dere skjønner tegningen?

Andrea klarte til og med å småløpe til overgangsfeltet for å rekke å komme seg over veien mens det var grønn mann. «Jeg skjønner ikke hva som skjer!», tenkte hun. Og det skjønner hun fortsatt ikke. Men hun nyter det. Og… ja… gleder seg til fortsettelsen. Det var alt.

- Jesus