23. des, 2019

En mann uten kropp og et liv uten stokk

Jeg sitter her i sengen og er egentlig litt forvirret. De siste dagene har jeg sovet minimalt. Skremmende lite. Likevel er jeg lys våken, uten en eneste plage i verden. Og det forvirrer meg. En av mine beste venner fortalte meg i dag at er man spirituell nok, skal man klare å overleve på veldig lite søvn. Men jeg elsker jo å sove! Jeg kan kutte ut alt annet som er godt eller gøy – tro meg. Men å kutte ut søvn? Det skjer ikke.

Men nå som jeg har skrevet dette første avsnittet, kjenner jeg trettheten. Jeg gir innsovning et nytt forsøk – og prøver å fortsette på denne teksten i morgen. Klokken er 01:31, og jeg har ikke tenkt til å stå opp før 13:17. Så da vet dere det. God natt!

*Andrea legger bort PC og gjør alt i hennes makt for å SOVE* *Andrea sovner, og sover helt til vekkerklokken ringer*

Fy flate, så fantastisk! Jeg sov! Folk som ikke sliter med søvn, vil aldri kunne sette seg inn i hvor herlig det er å være uthvilt og utsovet – etter flere dager med små soveøkter på 15 til 30 minutter. Men jeg har altså sovet. Sovet veldig godt, også. Så har jeg gjort alt av nødvendige ting som må gjøres, før jeg vender snuten mot Østfold, og julefeiring.

Jeg føler det er viktig å fortelle litt om hva som har skjedd de siste dagene. Idet jeg skriver den setningen, minner Jesus meg på noe som skjedde i går kveld. Jeg hadde besøk av en av mine beste venner – en mann som betyr uendelig mye for meg. Han var snill og bidro med kjøring, så jeg fikk noe i hus. Noe som er en overraskelse, både for dere, og for de som faktisk skal få den.

Min venn klaget over vondt i sitt høyre kne. Jeg sa jeg kunne prøve å gi ham litt healing. Dette er en mann som, så lenge jeg har kjent ham, har respondert veldig positivt på all healing og forbønn jeg har gitt ham. Han er en av de som ikke er i tvil om at Jesus jobber gjennom meg. I går kveld satt vi i sofaen, og jeg sa han kunne legge seg med hodet i fanget mitt. Så skulle jeg prøve å heale beinet hans. Jeg må nevne at jeg ikke har noen formell opplæring i slike ting. Men min venn opplevde ganske riktig at noe skjedde. Jeg spurte hvordan han følte seg, og han måtte kjenne etter. Han kunne fortelle at smertene nesten var borte. Jeg healet ham litt til, samtidig som jeg ba Gud om å fjerne smertene helt. Jeg tror han sa at nå var det 100 prosent borte. Og da vi dro ut, litt senere, kunne han ganske riktig gå – helt uten smerter.

Og nå som jeg skriver om beinet til en venn, må jeg nesten nevne mine bein. De som ikke duger til så mye. Siden fredag, har de vært overraskende gode. Så gode at jeg ofte har latt stokken bli igjen hjemme, når jeg har gått ut. Så gode at jeg vurderer å gå en liten tur, en dag jeg får ånden over meg. I går dro jeg og min venn til Peppes på Skøyen (If pizza was a religion, this would be a sacred place), og for å unngå to bommer sa jeg vi kunne parkere utenfor bommen som er midt i Karenslyst allé. Å gå fra der vi parkerte og bort til Peppes, ville vært en strabasiøs ferd – slik beina mine ofte er. Men i går nesten løp jeg, og trengte ikke støtte i det hele tatt. Hva skjer?!

Ja, så kan jeg også melde om at den nettbutikken jeg kjøpte hårtørkedingsen fra, den som var gått i stykker, sendte meg en mail i dag – om at de sender meg en ny som reklamasjon. Og at jeg ikke trenger å sende den ødelagte i retur. Dette betyr at jeg kommer til å ha to hårfønebørster. Ettersom moren min gir meg den hun hentet for meg, når vi møtes i dag. Det er jeg som har betalt for den, hvis noen lurte. Idag, for første gang på flere måneder, fikset jeg håret med hårføner og rettetang. Jeg føler meg igrunn ganske fin – og jeg har en krone på hodet!

Noe annet jeg kan melde om, er at jeg ikke har tatt en eneste snus på en uke. True story. Jeg tok den siste på tirsdag forrige uke. Og det føles veldig godt å endelig legge den avhengigheten på hylla. Hvorfor jeg har latt det gå så lang tid, vet jeg ikke. Om jeg trengte det som trøst, eller bare kos. Nå har jeg uansett den ‘kosen’ jeg trenger – i form av Han jeg giftet meg med. Det har jeg ganske riktig hatt hele tiden. Men… ‘kosen’ er på et helt nytt nivå, uten snus. Uten at jeg skal utdype. Kanskje jeg skal fortelle hele historien, forkledd som en skjønnlitterær roman. Historien om hvordan jeg forelsket meg hodestups i en mann som ikke hadde en kropp – og ble kroppen hans. Neinei.. joda.

- Månebarn