2. jan, 2020

Reddet av Sailor Moon

Jeg fikk beskjed om å legge bort ‘mindless scrolling’ på face. Jesus sa forøvrig at det siste jeg leser, før jeg skal begynne på dette innlegget, er en evig gjeldende beskjed fra ham til meg. Deretter leste jeg teksten: «Jeg elsker min datter over alt på jord». Da har vi satt fortegnet for denne teksten.

Men jeg skal fortelle om dagen i dag? Okay, da gjør jeg det. Dagen som begynte med at jeg sov i… jeg vet ikke… førtifem minutter, kanskje. Vel, det kan ha vært en hel time. Og så ringte vekkerklokken. Jeg fikk på meg klær og sminke, så jeg liknet på noe i nærheten av et menneske. Så var jeg snart klar, og satte kursen mot togstasjonen her jeg bor.

På skjermen ved sporet lyste tallet 10:31 mot meg. Det er et fint tall, i min sprø virkelighet. Tallet 131 forteller meg at jeg skal stole på Gud, være helt trygg og rolig i min sjel, vente på Herren, ikke plages av for store og underfulle tanker, være som det avvente barnet hos sin mor. Jeg tenkte dette var et fint utgangspunkt for en tur inn til Oslo, den første hverdagen i dette tiåret.

I Oslo møtte jeg den gode og snille pappaen min. Han hadde på seg sminke for anledningen. Dere må ikke tro han pleier å sminke seg, altså. Men han kom rett fra både opptak for et TV-program, og fotoshoot for en avis. Jeg gjorde ham oppmerksom på det, og da ble han litt flau. Men for all del. Det var han som så bra ut, på den obligatoriske selfien vi tok.

Jeg og pappa hadde en hyggelig time sammen, på en av restaurantene i Østbanehallen. Min mat smakte utmerket, pappa var ikke like fornøyd. Men selskapet var koselig, så jeg håper det veier litt opp for en skuffende restaurantopplevelse for pappas del. Dessuten fikk pappa avlevert noen litt forsinkede julegaver, fra diverse familie. Og så sa vi hade, med to klemmer.

Da jeg uansett var i Oslo, med masse shoppingmuligheter innen gangavstand, bestemte jeg meg for å gjøre unna et ærend jeg hadde lovet mamma å få gjort. Jeg har jo nevnt at til jul fikk jeg hvite bunadsko. Det er ikke helt ut av det blå – de skal brukes sammen med en hvit bunad. Denne bunaden har helt spesielt sølv, i en annen farge enn ‘standard’ sølv. Mamma hadde gjort en avtale med bunadsko-butikken om at de setter disse spesielle sølvspennene på skoene, når jeg er sikker på hvilken størrelse jeg skal ha. Slik at også sko-spennene matcher bunadssølvet. Min oppgave var altså å finne ut om jeg trengte størrelse 3 eller 3,5 i bunadsko.

For å gjøre en lang historie kort, klarte jeg til slutt å finne en butikk som førte disse bunadskoene. Og som hadde sko i begge størrelsene, slik at jeg kunne sammenlikne. Det viser seg at det er størrelse 3 som passer foten min best. Konvertert til ‘vanlige’ størrelser, er dette 35,5. For fem år siden brukte jeg altså 37 i sko. Sånn er det visst når man bare blir mer og mer barn… av månen.

Hva skjedde så? Jeg kom meg hjemover med toget igjen. Og her kommer det en litt søt ting – iallfall for en som legger stor betydning til banale detaljer. For på skjermen på togstasjonen idet jeg ankommer Stabekk, lyser tallet 13:01 mot meg. Da måtte jeg smile.

Og så var jeg snart hjemme i Minihimmelen – og klar for å sove så lenge som overhodet mulig. Det ble i underkant av en time. Men hei – jeg tar alt jeg får. Enda jeg ikke klarte å sove så lenge jeg ville, fikk jeg meg ikke til å gjøre noe annet enn å ligge i senga. Til slutt måtte det en mental kraftanstrengelse til, i tillegg til en av julegavene jeg fikk. Denne var fra lillebror, som virkelig skjøt blink her. For å snappe meg ut av en ganske depressiv tilstand, laget jeg en kopp kaffe – som jeg drakk fra denne koppen. Da var humøret på topp igjen.

Dette er ikke første gang lillebror har reddet meg ut av en depressiv og mørk uværssky, ved hjelp av Sailor Moon-gaver. Til jul i 2018 fikk jeg den første mangaboken i denne serien – også av lillebror. Og akkurat idet jeg åpnet den gaven, var jeg dødelig fornærmet/forbannet/forulempet/fortvilet/alt på én gang. Så fikk jeg se hva han hadde kjøpt til meg, og da klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. Det skal ikke alltid så mye til, og noen ganger er det ganske fint å ha følelsene på utsiden – slik jeg har.

Ja, det var egentlig alt. Nå kommer det snart mat levert på døra. Jeg gjorde månedshandelen i natt, da jeg ikke fikk sove. Det er ganske fabelaktig, igrunn, at man kan bestille varer mellom 5 og 6 om morgenen, og så kommer maten mellom 18 og 20 samme kveld. Hvis varene kommer nærmere 18 enn 20, skal jeg ut en liten tur til – før jeg tar kvelden. Mer om det kommer muligens senere. Takk for meg, det var alt!

- Månebarn