8. jan, 2020

Jesus lever

God aften, alle sammen! Det har visst vært stille fra meg i noen dager, nok en gang. Det betyr ikke at det er noen grunn til bekymring. Jeg har det bra. Ja, bedre enn bra, sånn egentlig. Jeg synes livet er så fint og med så mange positive overraskelser, at jeg nesten må klype meg litt i armen.

Men det er vanskelig å oversette all den medgangen og alle de gode opplevelsene jeg har, nå for tiden, til tekst. Jeg vet faktisk ikke om jeg klarer det. Iallfall ikke om jeg skal skrive om alt kronologisk. Dermed gjør jeg det på en litt annen måte. Jeg trekker frem hyggelige metafysiske kakestykker og gode opplevelser, som hverdagen har fremskaffet, de siste dagene.

Første opplevelse jeg må trekke frem, er noe som skjedde i går. Min gode og fine venn Kim inviterte meg til å komme til Radiumhospitalet, for å henge litt med ham og en venn av ham – som er innlagt der. Dette skjedde egentlig ganske spontant, og var langt ut av komfortsonen min. Jeg kom meg dit med buss, jeg kom meg fra bussholdeplassen og til sykehusets hovedinngang, og gjennom lange sykehusganger og opp i en av etasjene. Alt uten å bruke stokken! Bare det var en overraskelse i seg selv.

Så var jeg sammen med Kim og kameraten hans, og jeg fikk anledning til å både be for og heale mannen i sykehussengen. Senere den kvelden fikk jeg faktisk anledning til å prøve meg på å heale Kim, også. Det var litt sterkt for meg, og også et godt stykke ut av komfortsonen. Kim jobber nemlig som profesjonell healer. Mens jeg akkurat er i startfasen av å utforske hva slags evner jeg har, på dette området. Det skal sies at både den søte mannen på Radiumhospitalet, og Kim, responderte veldig positivt på healingen jeg gav. Jeg tror iallfall det var tilfelle.

Klokken er 21:44, og jeg må nesten fortelle om en søt synkronisitet som skjedde, også i går. Greia er at jeg tok med meg Kim hjem, så han skulle slippe å reise i to timer for å komme seg hjem til der han egentlig bor. Vi hadde vært i byen hele kvelden, og hjemme hos meg ble vi sittende halve natten og prate. På ett tidspunkt sendte han en melding til en vi hadde møtt i løpet av dagen. I meldingen skrev han en tekst bestående av to navn, og tallet 144. Kim ble veldig forundret, da klokken på mobilskjermen viste 01:44, akkurat idet han sendte meldingen. Da måtte jeg forklare at «144» ganske riktig er Guds tall. Så da er det jo ikke rart at Gud viser seg på slike måter – når tallet hans nevnes.

Hva mer er det å si? Jeg må nesten løfte frem samtalen jeg og Kim hadde i går kveld, og i natt før vi sovnet. Den var på et helt spesielt nivå. På level 144 – hvis noen skjønner hva jeg prøver å si. Dessuten tror jeg vi begge fikk healing, av kvelden og natten vår sammen. Og hvis det er enkelte moralpolitimenn og -kvinner som leser dette, må jeg understreke at jeg sov i senga på soverommet, mens Kim sov på sofaen i stuen. Jeg er en ærbar kvinne – en nonne, faktisk. Og det tenker jeg å fortsette å være.

Og mine nonnerier (hahah) fikk jeg utløp for i dag. Da var jeg i kirken sammen med en søt, nydelig og god venninne. Vi var i kirken i noen timer, faktisk, og hadde diverse gjøremål. Jeg ba en rosenkrans, tente noen lys, henvendte meg til alle gode krefter om å holde sine beskyttende hender over alle mennesker, alle dyr, alt skapt – som er i faresonen nå som apokalypsen virkelig tilspisser seg. Ja, så var det jo for å feire den Hellige Messen at vi egentlig var kommet. Og det gjorde vi. En av de bedre messe-opplevelsen på lenge.

Etter messen var jeg så heldig å få venninnen min på besøk her hjemme. Vi drakk te, og snakket om alt mellom himmel og jord. Vi har bestemt oss for å delta både på Juletrefest i kirken på lørdag, og på et karismatisk bønnemøte i Oslo, neste tirsdag. Et karismatisk katolsk bønnemøte. Det finnes visst en slik gruppering, og det vi jo sjekke ut. Vi er ganske gladkristne med høy halleluja-faktor, begge to. Så dette gleder jeg meg til!

Skulle jeg skrevet om alt det Jesus har gjort i livet mitt, de siste dagene, ville dette blitt et voldsomt langt innlegg. Så det gjør jeg ikke. Men jeg kan korte det ned til at Jesus lever – og leverer. Så håper jeg dere nyter dagene og setter pris på alle livets øyeblikk. Jeg håper dere klarer å nyte, klarer å glede dere, klarer å elske – selv når verden viser seg fra sine mest skremmende sider. Første lesning i kirken i dag, ble avsluttet med disse ordene:

I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten. (1. Joh 4:18)

Det var igrunn alt. Takk for meg!

- Månebarn