11. jan, 2020

En kremkveld og en lang natt

Klokken er 03:33, den 11/1. Det er altså så midt på natten som du får det. Og jeg er lys våken. Men det plager meg ikke nevneverdig. Livet er jo så fint. Livet er fint i lys av at Guden min ikke lyver for meg. Livet er fint i lys av at Guden min snakker sant når han sier at livet mitt bare skal være fint. I lys av at det Guden min lover meg svarer til det jeg erfarer i virkeligheten min. Det er både små og store ting som gir meg disse tankene. Nå skal jeg fortelle litt om hva som har skjedd siden sist dere hørte fra meg/oss. Om det er små eller store ting, vil vel bare skriveprosessen vise... (Og klokken 04:33 ble dette innlegget postet!)

Denne skjønne frøkna heter Christine, og er en venninne jeg er særdeles glad jeg har i livet mitt. På fredag gjestet vi Bønn for Oslo, det arrangementet jeg nevnte i forrige innlegg. Vi var først og hørte på et foredrag av en av Oase-lederne(?), og deretter på et skikkelig halleluja-møte med masse bønn og lovsang. Alt i alt ble det en kremkveld, og jeg takker Gud for at jeg fikk anledning til å være med på dette. Mest av alt takker jeg Gud for den kremvenninnen som Christine er for meg. Det er ikke alltid jeg har klart å være den beste versjonen av meg selv, sammen med henne. Men jeg er klok av skade, og vet med meg selv at dette er et menneske jeg aldri har lyst til å miste(!)

Klokken er 03:44, og jeg må fortelle dere hva jeg fant ut tidligere i natt. Dere vet hvordan jeg hardnakket påstår at 144 er Guds tall? Dette er ikke noe jeg er alene om å ha forstått. Det er mange mennesker, både religiøse og spirituelle, som har en relasjon til dette tallet. Vel uansett da, for noen timer siden fant jeg ut at et døgn består av 1440 minutter. Hvor kult er ikke det?! I mitt hode sier dette meg noe slikt som at alle dagens minutter er gitt oss av Gud. En digresjon er at de fineste skoene jeg noengang har hatt på føttene mine, var bryllupsskoene av ekte gull (eller noe sånt). Da jeg fant disse, søkte jeg etter ‘gull pumps’. Og disse var det aller første som dukket opp på Google. Gjett hva de kostet. 1440 kroner. Det var med andre ord skrevet i stjernene at jeg skulle gifte meg med Jesus i disse skoene.

Nå er klokken 04:00, og jeg må fortelle om noe annet som skjedde – mens jeg egentlig var på møte og aller helst burde hatt fokus rettet mot scenen. Jeg møtte en veldig kul dame i fjor sommer, da en av mine gode mannevenner inviterte meg med på sommerfest hos henne. Det var en fest i 2019 med 1920 som tema. Denne damen er kunstfotograf, og jeg har vært heldig å få følge arbeidet hennes på facebook, helt siden jeg gjestet festen hennes. Nå nylig delte hun at hun søker flere modeller til et større prosjekt. Jeg hadde voldsomt lyst til å melde meg frivillig til å være modell. Men noe holdt meg tilbake. Det er vel en eller annen form for sjenanse – som kommer til uttrykk fra tid til annen. Uansett da. Jeg sa til Gud at dersom han gjerne ville jeg skulle være med på dette, måtte han få den kule damen til å henvende seg til meg og spørre. Og ja… det var akkurat det hun gjorde – mens jeg var på kristent bønnemøte. Så selvfølgelig kommer jeg til å bli med på det!

Og der var klokken 04:14 – som er nok et spesielt tall for meg. Mest av alt fordi sangen ‘min’ varer i 4 minutter og 14 sekunder. Sangen som bidro til en god dose galskap, selvhenførthet, storhetsvanvidd og ja, messiaskomplekser. Sangen heter Figlia del Cielo, og handler om en karakter fra de hinduistiske Vedaene: Himmelens Datter. Dette er en karakter som er [elskerinne til Solen, og som bærer morgengryet med seg]. Sangen av Roberto Cacciapaglia er på italiensk, og baserer seg på skapelseshymnen Veda Mantramanjari. En morsom detalj er at for ti år siden oversatte jeg denne vedaen fra engelsk til norsk. To år senere ble jeg veldig overrasket over at jeg møtte på den engelske teksten på Teologistudiet på Menighetsfakultetet. Og da var det bare siste del av vedaen; den biten jeg hadde festet meg aller mest ved. Men jeg skal dele hele vedaen, altså? Da gjør jeg det:

«Først var verken Væren eller Ikke-væren. Der var ikke luft, enda ikke himmel bortenfor. Omsluttet av hva? Hvor? Beskyttet av hvem? Var der Vann, ufattelig dypt?

Der var ingen død da, enda ikke udødelighet; av natt og dag var der intet tegn. Den Ene pustet uten pust på sin egen innskytelse. Utenom det var ingen verdens ting.

Mørke var der, alt svøpt i mørke, og alt var Vann i et kaos. Så, den som var skjult av Tomrom, denne Ene, dukker opp, rører om, gjennom Ardors makt, ble til.

I begynnelsen oppstod Kjærligheten, som var den opprinnelige kime til forstanden. Seerne, som søkte i sine hjerter med visdom, oppdaget tilknytningen til Væren i Ikke-væren.

En linje på tvers avskar Væren fra Ikke-væren, Hva var skildret over den, hva under? Bærere av frø var der og mektige krefter, skjøt dem nedenfra og fraktet dem videre oppover.

Hvem vet egentlig? Hvem kan tillate seg å fortelle det? Fra hvor ble den født? Fra hvor utgikk denne skapelsen? Selv Gudene ankom etter dens tilblivelse. Så hvem kan fortelle fra hvor den ble skapt?

Det som har forårsaket skapelsen, hvorvidt det holdt den fast eller ikke, Han som overvåker den i den høyeste himmel, Han vet virkelig - eller kanskje gjør Han ikke!»

Månebarn