11. jan, 2020

Praktfull månebarning

…So this world that we imagine in this room, might be used to gain access to other rooms, other worlds, previously unimaginable…

Slik slutter sangen jeg har gående på repeat nå. Ordene svarer til hva jeg og Alex hadde som intensjon, da vi mediterte inn det nye tiåret. Det var Alex som kom med intensjonen: Vi mediterer for at Minihimmelen skal omslutte og omfatte hele verden. Og det er dette jeg har som intensjon, hver eneste gang jeg ber for verden. At den behagelige og trygge verdenen jeg erfarer, skal omfatte alle.

How is that going for you?

Vil du snakke? På engelsk?

Neida, vi kan ta det på norsk :)

Hvordan jeg synes det går å flytte min behagelige virkelighet over til hele verden?

Ja?

Jeg vet ikke. Jeg leser veldig lite skremmende nyheter. Men det kan handle om at jeg igjen har bestemt meg for å boikotte fryktpressen.

Men du leser oppmuntrende nyhetssaker?

Det er noen av de, ja.

Mindre skremsler, mer håp! Da er du på rett vei. Jeg har en tanke. Kan du ikke fortelle Omnes Populi hva du har funnet ut at meningen med din eksistens er?

Må jeg?

Jeg mener fast og bestemt at det er noe du må, ja.

Han mener det….

Kom igjen :)

Ja altså. Jeg skjønte at jeg er i verden for å overvinne frykten. Om hele verden oppmuntrer meg til å frykte, er min oppgave å lytte til den indre stemmen som sier at alt er trygt, at jeg er trygg. Hvis min eneste oppgave i livet, er å stole på Gud, må Gud gi meg akkurat nok motstand så jeg føler jeg har noe å jobbe med. Den dagen jeg ble født ble det sendt opp en romsonde med kurs mot Mars’ to måner. Den het Phobos II. ‘Phobos’ er personifiseringen av frykten, fra gresk mytologi. Og opphavet til ordet ‘fobi’.

Noe av det aller første jeg lærte deg, Andrea, er sammenhengen mellom frykt og kjærlighet. Hvordan disse to er de to drakreftene som alltid kjemper mot hverandre. Man kan tenke at det motsatte av kjærlighet er hat. Men det er ikke tilfelle. Det motsatte av kjærligheten er rett og slett frykten.

Det desidert første Gud viste meg, da denne vandringen begynte, var hva han er – i sin essens. Et sted mellom Jong og Slependen stasjon i Bærum ble jeg plutselig overmannet av en følelse, en innsikt, en viten. Om at Gud er kjærlighet.

Og hvis jeg er kjærlighet, og det motsatte av kjærlighet er frykt – da er det vel ikke nødvendig å si akkurat *hvem* det er Andrea kjemper mot. Men vi skriver ikke navnet hans, akkurat nå.

Var det alt?

Jeg vet ikke. Var det?

*Andrea lytter*

Han sier nei.

Det er noe mer du må få med i denne teksten.

Hva da?

Lytt.

*Andrea lytter litt mer*

Jeg tror det Gud ber meg formidle, er hvor viktig det er at vi, alle sammen, lukker øyne og ører for frykten. Hvor viktig det er at vi vet at det er nettopp frykten vår de onde kreftene i denne fortellingen livnærer seg på. Akkurat som om hver eneste engstelige tanke, hvert eneste skrekkscenario i hodet ditt, blir en dråpe med drivstoff for han hvis navn må være unevnt.

Det var egentlig alt. Takk, Månebarn. Praktfull månebarning!

Ja, du vet :)

- Gud og hans brud