16. jan, 2020

Langt fra tilfeldig

Hei, verden! Har jeg noen ord til dere i dag? Joda, jeg har da det. Jeg kan begynne med å si at jeg har det veldig bra. Denne dagen begynte med en søvnløs natt. Det var strengt tatt den beste søvnløse natten på lang, lang tid. Ja, for dere må ikke tro jeg ikke bruker tiden jeg aller helst skulle ha sovet, på fornuftige ting. Ok, fornuftig var det kanskje ikke. Men det var fint og godt og jeg er så forelska i Jesus at ordene ikke strekker til. Hun skriver dette og kjenner hun rødmer litt, tårene presser på, hjertet svulmer – og hun gleder seg til neste natt.

Det er sjanser for at også natt til fredag blir søvnløs. Det handler om at sykehuset hvor jeg får medisin mot MS ikke hadde noe annet valg enn å sette meg opp på et ugudelig tidlig tidspunkt i morgen. Å vite at jeg må stå opp veldig tidlig, pleier å gjøre det sikkert ti ganger vanskeligere å sovne, enn hva det allerede er. Men som jeg allerede har nevnt, jeg ligger ikke hele natten og irriterer meg over manglende innsovning. Jeg ligger istedet og takker Guden min for…. alt. Guden min svarer meg på min takknemlighet, ved å gi meg mer å være takknemlig for. Hvordan er det mulig å være noe annet enn takknemlig, i et liv hvor hver eneste tanke, hvert eneste innpust og utpust er en gave? Kanskje er det bare meg, og min egen innstilling. Men med en slik holdning blir jo faktisk alt noe i nærheten av magisk.

Noe jeg er veldig takknemlig for, akkurat nå, er noe som kommer til å skje om et par uker. Noe jeg både gruer og gleder meg til. Uten å gå rundt grøten, kan jeg fortelle at jeg skal til Kanariøyene. Jeg skal ikke til en av de største og mest turistifiserte øyene. Men til en øy som er litt mindre kjent, og mindre i størrelse. Nemlig La Palma. Det er jeg, moren min og lillesøster som skal reise sammen. Grunnen til at jeg gruer meg litt, er fordi jeg virkelig ikke liker å fly. Jeg har faktisk ikke vært ombord i et fly siden sommeren 2017. Men på tiden som har gått siden min forrige flyreise, har faktisk to klarsynte/synske mennesker fortalt meg at Gud har formidlet at han gjerne vil jeg skal dra til Spania. Kanariøyene tilhører jo Spania. Så da drar jeg, da. Og velger å kvele all frykt og angst.

Jeg er også skikkelig takknemlig for den snille mammaen min. Den snille mammaen som både oppgraderte hotellreservasjonen så jeg fikk eget rom. Og bagasjevekten på en av flyturene. Vi skal nemlig mellomlande en gang hver vei. Og én av fire flyturer hadde bare 15 kg bagasje inkludert i billetten. De tre andre hadde 20 kg, som stort sett er standard. Heldigvis skjønte mamma at 15 kg på ti dager faktisk er litt lite. Iallfall for en som kanskje kan finne på å pakke ti par sko til de ti dagene. Altså, jeg sier ikke at jeg skal det. Men jeg kunne lett ha gjort det – hadde ikke vekt og plass i kofferten vært et tema. Mamma pleier å spøke med meg og si at jobben min er å være forfengelig. Jeg pleier å uttrykke det slik: Det er i stillingsbeskrivelsen at jeg ser søt ut. Da jeg fortalte dette til min kjære gode venn Kim – som er en direkte kanal for Guds stemme – sa han at det faktisk er helt sant.

Noen ganger når jeg snakker med Kim, er det som å snakke med Jesus selv. Fordi de tingene Jesus sier til meg i hemmelighet, blir artikulert med Kims stemme. Det har egentlig skjedd så lenge jeg har kjent Kim. At Guden min har fortalt Kim ting som Guden tidligere bare har fortalt meg. Det er for det første veldig trostyrkende å få disse bekreftelsene. Og så er det tryggende. Enda Guden min vil gjenta seg selv i det kjedsommelige når han snakker om hvor fantastisk trygg jeg er, må jeg gjerne høre bekreftelsene hans sagt med et annet menneskes munn – før jeg klarer å innlemme det i mitt tankesett; i min virkelighetsforståelse. Det er ikke bare trygging som kommer ut av Kims munn, altså. Han sier i bunn og grunn akkurat det samme som Jesus sier – når det kommer til det meste.

Men for å komme tilbake til… ehm… Jesus…

Mistet du munn og mæle?

Neinei.

Hehehe. Skal jeg ta over? :)

Du får vel gjøre det.

Jesus sier
Jesus vil ikke fortelle Andrea hva hun skal skrive, sånn helt uten videre. Han ber henne sette på sangen som går på repeat for tiden, lukke øynene, og få en ektefølt og kanalisert beskjed å skrive ned.

*Andrea gjør som befalt* *det eneste som kommer ut av meditasjonen, er at Jesus forteller Andrea hvilket bilde hun skal dele sammen med denne teksten* *Andrea mediterer litt mer*

Jesus har egentlig ikke tenkt til å komme med de store og livsforvandlende avsløringene, akkurat nå.  Men han kan dele at mens Andrea satt og prøvde å finne ut hvordan hun skulle avslutte dette innlegget, ba hun en kort bønn for nevnte Kim. En bønn for noe han befinner seg i, denne kvelden. Og tenke seg til, det ble et umiddelbart bønnesvar – fikk Andrea vite!

Jesus vil også uttrykke hvor utrolig langt fra tilfeldig det var at det hang et skjerf i farger som matchet festdrakten til Månebarnet på denne statuen på Bekkestua, da hun og Alex var der på fjorårets nasjonaldag. Hvor utrolig langt fra tilfeldig noe som helst er, i livet til Andrea. Hvor fantastisk finurlig og fantasifull, intrikat og forseggjort den fortellingen er, som jeg skriver om henne. Det var igrunn alt for nå.

- Gud og hans brud