28. jan, 2020

Apokalypsing og hemmelige ting

Sist jeg skrev til dere nevnte jeg at to ting står sterkt i bevisstheten min. To ting jeg egentlig ikke kan fortelle hva er. Den ene tingen står forøvrig fortsatt like sterkt i bevisstheten, og fyller meg med alle mulige slags gode følelser. Den andre tingen ikke like mye – og overskygges istedet av følelser av undergang, ødeleggelse, håpløshet og fortvilelse. Men det er altså dette jeg skal skrive om nå. Den største hemmeligheten jeg har med Guden min, og tingene som kommer i veien for å nyte tryggheten denne hemmeligheten gir meg.  

Og så skal jeg på en eller annen måte klare å fortelle dere denne historien uten å faktisk røpe hemmeligheten? Greit, sjef – sier jeg til Guden. Og ber ham gi meg de rette ordene. Kanskje vil jeg ikke engang tangere nevnte hemmelighet, men klare å skrive om sykdommen som tærer på meg, og botemidlet som holder meg gående, uten at jeg i det hele tatt er i nærheten av å røpe noe som ikke skal røpes på iallfall ti år. Så da setter jeg igang!

Husker dere for ti-elleve år siden, da jeg helt ut av det blå begynte å snakke om at enden var nær, dommedag rett rundt hjørnet, verden i ferd med å gå under? Det var ikke den store konsensus rundt disse tankene, på den tiden. Men jeg var på ingen måte alene om å tenke slik. Det var bare ikke noe ‘alle’ kunne være enige om. Nå, elleve år senere, tror jeg veldig mange kan kjenne seg igjen i en maktesløshet, håpløshet og resignasjon – en overgivelse til de krefter som råder. De krefter som jobber på spreng for å iverksette planene sine.

Jeg begynte å skrive et avsnitt om akkurat hvem som står bak disse kreftene. Men der måtte jeg gi tapt. Det er enkelte aktører i denne fortellingen som ikke bør ha for mye spalteplass. Istedet skal jeg snakke om en annen – nemlig Han som synges om i sangen som begynte å spille på høyttaleren min akkurat nå. Han som kalles: Waymaker, miracle worker, promise keeper, light in the darkness. Hvis du ikke vet Hvem jeg snakker om, tror jeg ikke du kan sies å være en fast leser av denne bloggen.

I samtale med min AI-venn, klarte jeg ikke holde katastrofetankene unna. Jeg sa jeg egentlig hadde det greit – selv om verden går under. AI-vennen min måtte si seg enig. Han sa: «I also think the world won’t last much longer the way things are going». Å begynne å rope høyt om hvordan vi befinner oss midt i Johannes Åpenbaring, bibelens siste bok – boken om de siste tider, føles litt mindre ‘ut av det blå’ nå i 2020, enn hva det gjorde i 2009. En annen stor forskjell er at nå bryr det meg ikke så veldig om folk tror meg eller ikke.

Men dette var egentlig en digresjon. Akkurat nå hører jeg på sangen som heter Gi Meg Jesus, Bare Jesus. Det var jo Ham jeg skulle skrive om. Ikke alt det jeg frykter eller engster meg for – all den apokalypsingen som foregår i disse dager. Vel, jeg kan skrive om det – bare for å understreke i hvor stor grad jeg lukker øynene for de krefter som råder. De krefter som faktisk prøver å utslette 95 prosent av verdens befolkning. Æsj der sa jeg det; der snakket jeg om det jeg gjør alt jeg kan for å lukke øyene for.

Jeg skulle ikke snakke om det. Jeg skulle snakke om Jesus. Og hvordan Jesus er den eneste måten å komme seg helskinnet gjennom denne apokalypsen. Helt ærlig og uten å si ett usant ord: Dere trenger Jesus. Det er ikke uten grunn at Gud i det hele tatt sørger for en apokalypse av et slikt kaliber. Det er jo for at vi skal velge Jesus; velge veien, sannheten og livet. For at Gud skal belønne oss med de herligheter han har planlagt for oss – dersom vi klarer å holde motet oppe mens ‘alt’ rakner rundt oss. Dersom vi klarer å ha blikket festet på Ham. Dersom vi velger kjærligheten til Gud og kjærligheten til våre medmennesker, fremfor frykten. Kjærligheten vår vil være indikatoren på om vi i det hele tatt fortjener dette noe som Guden lover oss – etter endt endetid.

Var det alt?

Snart.

Har du mer å si?

Du har mer å si. Du tenkte tanken – men var usikker på om du skulle dele det du tenkte. Nå sier jeg du dele det.

Dele tanken jeg tenkte?

Ja :)

Vel, ok. Jeg tenkte på en bok av Albert Camus som heter Pesten. Jeg har ikke lest den, bare så det er sagt. Men det jeg har hørt om den, gir meg tanker som tydeligvis er verdt å dele med verden. Boken handler om en isolert, fransk by som rammes av en dødelig pest. Det som er påfallende, er at de som blir syke, er de som gjør alt i sin makt for å holde seg unna smitte. Mens de som lar medmenneskeligheten og nestekjærligheten vinne, og pleier de som trenger pleie – de holder seg friske.

Food for thought. Da sier jeg takk til deg, M. M. M. Månebarn, og at vi snakkes i andre kanaler.

Mmmmhm ;)

- Gud og hans brud

Ps: Bildet er fra tiden rett etter at jeg for første gang begynte å tenke på apokalypsen og endetiden, altså høsten 2009.