1. feb, 2020

Guds ånd

Hei, verden! Januar er offisielt over – endelig. Skal jeg være helt ærlig med dere, kan jeg ikke si jeg har klart å holde nyttårsforsettet som Jesus gav meg, da jeg og Alex satt og mediterte inn det nye tiåret på nyttårsaften. Det som lød som følger:

Jeg skal ikke la mennesker som er styrt av frykt, eller som prøver å pushe frykt-agendaen, få lov til å diktere hvordan jeg skal ha det.

Når det, i løpet av de 31 dagene som januar har vart, har blitt tydeligere og tydeligere (for meg, i det minste) at apokalypsen, endetiden og ragnarok er en realitet, har frykten og håpløsheten banket på sinnets dør så ofte at jeg til tider har tvilt på absolutt alt Jesus forteller meg. Og sånn skal det vel ikke være?

Jeg klarer ikke skrive mer uten å la Jesus komme til orde. Jeg leser disse tre første avsnittene, og det eneste jeg klarer å få frem er:

Nei, sånn skal det overhodet ikke være!

Så da må jeg vel la Jesus få prate litt. Eller hva?

Du kjenner meg så godt :)

Dette er altså…

Jesus som prater
Nei, sånn skal det på ingen måte være. Jeg tror det er svært viktig at Andrea, én gang for alle, forstår at hennes verden faktisk ikke er den samme som hun leser om i nyhetene. Eller på facebook, for den saks skyld.

I dag sendte jeg Andrea et tegn. Et ganske fint tegn, om jeg får si det selv. Da hun og mammaen satt og spiste is og drakk kaffe tidligere i dag, kom det en svært vakker due og bare satt seg ned på muren ved siden av der Andrea satt. Da mammaen gikk og Andrea ble sittende alene med duen, lot den henne komme tett innpå den, for å ta et nærbilde.

Det viste seg at duen bare hadde én fungerende fot, og at den derfor hadde en ganske haltende gange. Andrea kjenner seg igjen i alt og alle som har føtter som svikter – og følte ganske riktig denne fine duen var et tegn fra Gud. Det skal sies at før mammaen gikk, uttalte hun at duen representerte Den hellige ånd. Det er mulig mammaen sa noe sånt som «Nå er Den hellige ånd her for å passe på deg», uten at Andrea helt klarer å fremkalle de nøyaktige ordene fra hukommelsen.

Men Andrea husker hva jeg sa til henne, da hun gikk fra restauranten. At min ånd, og min fred som overgår all forstand, er med henne. At det ikke er meningen hun skal gå gjennom livet som om hun balanserer på en tynn fjellhylle med den dypeste avgrunn truende på den ene siden. At Andrea skal være trygg. Like trygg som om alt hun ser og erfarer rundt seg er orkestrert og regissert av meg, for at Andrea skal ha den beste tenkelige opplevelsen av det å være menneske.

Andrea får beskjeder om den kronen hun både bærer på hodet til tider, på fingeren akkurat nå, men som egentlig er en uforanderlig del av hele hennes person – er den beskyttelsen hun trenger mot… ja… alt. Den beskjeden har Andrea fått så lenge hun har kjent meg, på utallige måter. Nå for tiden leker Andrea med tanken på akkurat hva hun skal tatovere på kroppen, for å minne henne på denne utrolige beskyttelsen hun har, bare fordi hun er Månebarnet. Å få til en tatovering som kombinerer kronen, solsikken, paraplyen og tallet 131, hadde vært perfekt. Men hun har allerede bestemt seg for hva det skal bli. Mer om det kommer nok veldig snart.

Nå sier jeg ‘det var alt’, og setter Månebarnet til å gjøre slikt som Månebarnet gjør – når hun er alene med Guden sin. Hvis dere lurer på hva det er snakk om, kan jeg røpe at det handler om bønn og meditasjon, eller bare kontemplasjon – som er et begrep som dekker begge deler. Ha en fin lørdagskveld da, dere. Så hører dere fra meg eller Andrea ganske snart.

- Kongen (og dronningen hans)