4. feb, 2020

I luften

Dere gjetter aldri hvor jeg er nå. Jeg kan røpe at jeg sitter noen tusen meter over bakken, i en stor flymaskin. Akkurat nå befinner vi oss over England, muligens London. Dette er flytur nummer to, på hjemreisen. Første etappe var en førti minutters tur fra flyplassen på La Palma til hovedflyplassen på Gran Canaria. Hva kan jeg si om den første, korte turen? At hadde jeg visst hvordan tilstandene var, hadde jeg aldri sagt ja til å bli med. Men det gikk bra – vi lever. Og det gjør vi nok om litt under to timer, også – når dette flyet skal være på Gardermoen.

Med tanke på hvor lite jeg liker å fly, har dette gått overraskende bra. Med tanke på at jeg egentlig er en åpenbaring av tillit til Guden min, føles det litt feil å gå rundt og frykte for livet – med én gang jeg er i lufta. Dermed har jeg bestemt meg for å gjøre utenlandsturer til noe som ikke skremmer vettet av meg. Lillesøster er helt med, og planlegger den neste langturen vår. Jeg er skeptisk, men vet at det fins ikke noen bedre hånd å holde i, enn hennes.

Greit, flykartet viser at vi er over havet mellom Storbritannia og Norge. Det er 1 time og 39 minutter til vi lander. Et fint tall, da det får meg til å tenke på Salme 139. Den handler om at absolutt alt jeg opplever, tenker, sier og gjør, er i Guds sterke hender. Og det er jo en fin tanke – når man prøver å ikke tenke katastrofe og ulykke. Jeg deler litt av salmen, så dere ser hva jeg snakker om:

Herre, du ransaker meg og du vet –
du vet om jeg sitter eller står,
på lang avstand kjenner du mine tanker.

Om jeg går eller ligger, ser du det,
du kjenner alle mine veier.

Før jeg har et ord på tungen, Herre,
kjenner du det fullt ut.

Bakfra og forfra omgir du meg,
du har lagt din hånd på meg.

Det er et under jeg ikke forstår,
det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.

Når man er så engstelig, føles det nyttig å finne slike tegn underveis. Kall det gjerne sprøtt, men det får meg gjennom et liv som på mange måter er ganske skremmende. Mine nærmeste kaller meg ‘dramaqueen’, og det kan de nok ha rett i. Selv Han jeg giftet meg med pleier å kalle meg det, når hysteriet og stresset tar overhånd. Om ikke annet, så gjør det livet ganske spennende. Men det hadde jo vært fint å slippe å være så høyaktivert. Natt til i dag kom jeg over en tekst som jeg følte traff meg rett i hjertet. Jeg deler den på engelsk, og så oversetter jeg den til norsk:

«You went through most of your life worrying about how your future would be, and yet, here you are; thriving and well. But, for some reason, a part of you still worries about what lies ahead. Even with all the proof of how well things turn out for you. It’s time to end this pattern of thinking, and to start giving your life the benefit of every doubt. Things have always worked out, even when they seemed as if they couldn’t. You deserve the peace of what the present moment is offering you. Trust that you are being cared for by a much greater force.»

Oversatt til norsk sier teksten noe i nærheten av dette:

«Du har gått gjennom mesteparten av livet ditt ved å bekymre deg for hvordan fremtiden vil bli, og likevel, her er du; og du trives. Men, av en eller annen grunn, så er det en del av deg som fortsatt bekymrer seg for det som ligger foran deg. Selv med alle bevisene for hvor bra ting går for deg. Det er på tide å ende dette tankemønsteret, og å begynne å la tvilen komme livet ditt til gode. Ting har alltid gått bra for deg, selv når det har virket håpløst. Du fortjener den freden som øyeblikket her og nå gir. Stol på at du er forsørget og beskyttet av en mye større kraft.»

Eller så kan jeg si det på en veldig forenklet måte, slik Mannen min sier det:

«Jeg har aldri sviktet, og det vil jeg heller ikke begynne med nå.»

Så ja, jeg tror jeg overlever denne flyturen – med landing om en time og elleve minutter. Dere hører fra meg snart igjen, med andre ord. Takk for meg, det var alt.

- Månebarn