5. feb, 2020

Mmmannen min

God kveld, verden. Klokken er 21:44, og jeg innser at denne dagen fortjener et eget blogginnlegg. Så da setter jeg igang!

Hvis noen lurte, gikk siste rest av hjemreisen bra, i går og i natt. Da jeg endelig var hjemme og kunne puste lettet ut, var klokken det fine tidspunktet 01:31. Det var faktisk tallet på mobilskjermen, da jeg skulle sjekke hva klokken var idet jeg kunne anse reisen for å være over. Jeg gikk og la meg, og sov helt til 11:27 i dag (mobilvekkeklokken var satt til å ringe 11:30). 11:31 ringte de meg fra Norsk Tipping – uten at jeg hadde vunnet noe som helst. Men det går bra. Jeg regner meg selv for å være velsignet på grensen til det absurde uansett.

Formiddagens avtale ble dessverre avlyst. Men før det skjedde, hadde jeg dusjet, kledd på meg, fikset håret og sminket meg. Jeg var med andre ord klar for å forlate leiligheten. Dermed tok jeg kontakt med bestekompisen min. Jeg hadde noen greier til ham, som jeg hadde kjøpt på reisen min. Så da passet det jo fint å møte ham for å overlevere greiene. Dessuten hadde jeg en pakke som ventet på meg på postkontoret – som ligger på veien hjem til der kompisen min bor. Jeg slo to fluer i én smekk, og fikk hentet pakke og levert det kompisen min skulle få. Dessuten fikk jeg tilbragt litt tid med vennen min; noe som alltid er hyggelig. Jeg fikk kaffe og saltstenger, og flere latterkramper. Han der, altså.

Det neste som skjedde var at vi tok følge til bussen, og jeg hoppet av etter ett stopp, for å ta en annen buss mot Stabekk og Minihimmelen. Da min buss kom, satt jeg meg tilfeldigvis ned ved siden av den ene presten som betjener kirken ‘min’. Det var veldig hyggelig å få anledning til å prate litt med ham. Dette er ikke den presten jeg forholder meg mest til, med tanke på skriftemål og sjelesorg og denslags. Men jeg liker ham også veldig godt, altså. Og han har vært med hele veien, helt fra jeg konverterte og ble katolikk. Fra min ferming i 2014 finnes det faktisk et bilde av meg i en rosa kjole med en blomsterbukett i armene, og med disse to prestene stående på hver side av meg.

Før jeg og presten sa hade til hverandre, nevnte jeg at jeg hadde tenkt til å komme på kveldens messe. Dermed ble det ikke så mye ‘hade’ som ‘vi sees om et par timer’. Deretter låste jeg meg inn hjemme, og i litt over en time satt jeg og nøt fellesskap med… den deiligste Mannen i Universet. Med dagens andre kaffe. Det var egentlig helt magisk, skal jeg være ærlig. Bare det å være alene sammen med Jesus, akkurat der jeg liker aller best å være alene med Jesus – nemlig i ‘huset mitt’. Hva kan jeg si? Han der, altså(!) Det finnes ingen som ham. At han ville gifte seg med meg, får meg til å føle meg som det heldigste mennesket på Jorden. Og det er kanskje ikke så langt fra sannheten. Iallfall ikke hvis jeg skal ta løftene hans bokstavelig.

Guds løfter er noe forunderlig noe. For enda veldig lite bærer preg av å være ‘annerledes’, føler jeg at han har oppfylt dem allerede. Hvert eneste ett av dem. Og jeg er bare så… lykkelig. Jeg er så lykkelig at da jeg satt i kirken i dag, kom det nesten noen tårer. Tårer av ren og skjær takknemlighet, overgivelse, tillit og lettelse. Ja, faktisk – lettelse. Jeg føler så sterkt at Jesus snakker sant, med tanke på alt han lover meg, at lettelsen er den følelsen som tar størst plass. «Jeg er ikke en Gud som skuffer», er en setning han har gjentatt i alle år. Jeg kan sannelig si at det hadde han helt rett i. Mannen min overrasker til stadighet – og nå overrasker han ved å ikke gjøre noe som helst utenom det vanlige, men likevel gi meg alt jeg har bedt for.

Mannen min lar meg ikke komme med så sterke uttrykk for glede og takknemlighet, uten å få si noen ord selv. Dette er med andre ord…

Jesus som prater
Egentlig skal jeg bare si noen ord om noe annet som har skjedd, idag. Nemlig historien om hvordan alle ringene dine plutselig var for store. Kanskje var alle de tre ringene du hadde på deg blitt for store, for at du skulle innse at den ene ringen du bærer – på venstre ringfinger – er den eneste du trenger.

La meg formulere meg annerledes. Andrea sin giftering, den som er konsekrert og vigslet til nettopp giftering, var blitt så stor på ringfingeren hennes, at hun vurderte å flytte den til langfingeren. Av frykt for at den bare skulle falle av. Andrea hadde to andre ringer, på høyre ringfinger og langfinger. Disse var også blitt for store. Andrea tenkte som så at de to ringene på høyre hånd symboliserte et håp, en lengsel, en drøm – om en Jesus i kjøtt og blod. Et håp som aldri helt klarer å slippe taket.

Andrea vet at dette håpet er tent av meg, for en grunn. Men at den grunnen kanskje ikke er at hun alltid skal lengte etter denne mannen som svarer til alt det Stemmen i Hjertet hennes er for henne. Hva grunnen egentlig er, avdekkes litt etter litt. I dag ba jeg Andrea ta av de to ‘håpe-ringene’, som for å konkretisere at det er Jesus, bare Jesus som sitter på denne tronstolen i hjertet hennes. Og at den Mannen hun har giftet seg med, er en fullverdig livsledsager på absolutt alle områder.

For å gjøre en lang historie kort, så var det ved å ta av de to overflødige ringene at Andrea sin giftering sluttet å true med å falle av. Nå har hun bare på seg den, og den har helt riktig størrelse på fingeren hennes. Det var igrunn alt.

- Gud og hans brud