7. feb, 2020

De to krukkene

Hva har jeg gjort i dag, som det er verdt å melde om? En hel del, egentlig. Dagen begynte med at jeg og lillesøster møttes på butikken på Smestad – hvor vi har bestilt bunadene våre. Begges var ferdigsydde, og klare til å prøves på for første gang. Ja, dere ser jo her hvordan min ser ut. Er den ikke fin?! Dette er en Løkenbunad, og utfra hva jeg forstår er dette den bunaden som er vanligst i Østfold. Jeg er jo *litt* fra Fredrikstad. Jeg er til og med født der. Det visste dere kanskje ikke? Vel, bunaden er ferdigsydd, men den må legges opp og finjusteres litt. Dessuten skal jo alt av sølv festes på. Så fikk jeg en ganske foruroligende beskjed, idet jeg skulle betale. Skjorten som hører til er i Kina, hvor den har blitt brodert. Og fordi Kina i skrivende stund er midt i en total lockdown, har alt av transport, import og eksport stoppet opp. Bunadskjorten min blir rett og slett holdt som gissel i et pestrammet Kina.

Jeg vet det er håpløst egoistisk og overfladisk å henge meg opp i en så banal ting, når folk faktisk dør i hopetall av dette viruset. Tro meg, jeg tenker mye på denne ‘Pandoras eske’ som tydeligvis er åpnet for fullt nå. Men for min egen sinnsro og sjelefreds skyld, er jeg nødt til å forholde meg til den virkeligheten jeg kan se med egne øyne og kjenne på med egne hender. Og den er, fortsatt, veldig god og behagelig. Om den kommer til å forbli god og behagelig, vil tiden vise. Guden min påstår at så lenge jeg holder blikket festet på ham og lukker øynene for all ondskap, undergang og ulykke i periferien, vil min virkelighet kunne liknes med Sareptas krukke – som man kan tenke er det motsatte av Pandoras eske. Må jeg forklare disse to begrepene, altså? Tydeligvis….

‘Pandoras eske’ er et uttrykk som stammer fra gresk mytologi. Pandora er hovedpersonen i en oldgresk fortelling, og sies å være den første kvinnen som Hefaistos skapte, på Zevs' befaling. Selve esken (eller krukken) blir på et tidspunkt i fortellingen om Pandora åpnet, [og all verdens ulykker stiger opp av den og brer seg over landene] (Wikipedia).

Så er det fortellingen om ‘Sareptas krukke’. Denne er litt hyggeligere. I dagligtale betyr dette uttrykket ‘utømmelige kilder’, og henspiller på en tekst i Bibelens Første Kongebok. Det er snakk om profeten Elia, som bor hos en enke i byen Sarepta. Enken har en melkrukke og et oljekrus som aldri blir tomme. I Første Kongebok 17:14 står det: «For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i muggen til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden».

Mannen min påstår at disse to fortellingene blir beskrivende for de to forskjellige versjonene av verden vi har å forholde oss til. Han påstår at de som vender seg til Ham, ikke vil lide noen nød – nå som apokalypsen snart ikke er noe annet enn ‘current affairs’. Altså ikke noe annet enn ‘tingenes tilstand’. Men nok om det.

Hva annet har jeg gjort i dag? For det første har jeg booket time hos tatovøren i Sandvika. For ja, jeg har bestemt meg for hva min permanente påminnelse om at Gud er til å stole på, skal være. Alex klarte å gjette hva jeg skal tatovere – på første forsøk. Og den andre bestevennen min har sagt ja til å være med og holde meg i hånda, når jeg sitter der i smerter. Sannheten er at jeg aldri har tatt en tatovering, uten at han har vært med som moralsk støtte. Så da passer det bra at han er med, denne gangen også.

Oooog, jeg må fortelle dere om dagens høydepunkt. Det sparte jeg visst til sist. Jeg og Alex har vært på konsert igjen. Denne gangen så og hørte vi Oslo Filharmonien spille Mahlers 9. symfoni, i Oslo Konserthus. For en opplevelse. Det var nesten en meditasjon i seg selv. Alex har åpnet et helt nytt univers for meg, når det kommer til klassisk musikk. Og det er jeg vanvittig takknemlig for! Før konserten var vi forøvrig på restaurant sammen. Det ble Thaimat på en ganske eksotisk restaurant som ligger i Vika. Den er så eksotisk at det kommer lokale, sporadiske tordenbyger der – innendørs. Alex var mer enn fornøyd med både maten og den totale opplevelsen. Det var igrunn jeg, også. Alt i alt en kremkveld verdt de stjernene jeg gav, som en Google local guide. Jeg er visst en av de.

Ja, min virkelighet er god. Hva jeg ber for, nesten ustanselig, er at den fortsetter å være god. Det er det første. Det andre jeg ber for, er at min gode og behagelige virkelighet skal omfatte og omslutte alle jeg bryr meg om. At den nåden Gud har for meg, de velsignelsene han gir meg, også skal gjelde alle de jeg er glad i. Det var alt – sier hun, og tenker å bruke resten av kvelden på bønn.

- Månebarn