10. feb, 2020

Reiser med religiøst fortegn

Hei igjen, dere. Første dag i retrett drar seg mot slutten. Og jeg har noe å fortelle dere, som det ikke passet å nevne i innlegget vi delte tidligere i dag. Noen av dere vet jeg har en god venn som heter Arnis (Arne). Kort tid etter at jeg og Arnis ble kjent med hverandre, fikk han den lure idéen at vi skulle dra til Trondheim sammen. Han mente det var svært viktig og nødvendig at vi besøkte Nidarosdomen. Dermed arrangerte han en tur, med togbilletter og overnatting og alt. Og så dro vi. Det var på alle måter en fin opplevelse, og jeg er veldig glad den gode vennen min ville ha meg med til Trondheim.

Nå er det nok en person i livet mitt som ønsker å ta meg med til Nidarosdomen. Dette er en annen god venn, én jeg har kjent i en årrekke. Han heter Nicolay, og er en tvers igjennom kul og herlig kar. Etter å ha drøftet det med min veileder, var det ingenting i veien for å bestille reisen. Presten kunne til og med tipse meg om et bra og relativt billig hotell, som ligger rett i nærheten av både Nidarosdomen og den katolske kirken i Trondheim. For å gjøre en lang historie kort, så ble både flybilletter og hotell booket i går. Ja dere, vi skal faktisk fly(!)

(Har dere fulgt meg en stund, vet dere at den situasjonen jeg liker minst, er når jeg er ombord på et fly. Men en kort flytur til Trondheim kan jo nesten regnes for å være eksponeringsterapi. Og skal man være en åpenbaring av tillit til Gud, så passer det dårlig å alltid være sikker på at ens siste time er kommet. Dermed lukker jeg øynene for at jeg er redd, og krysser fingrene for at Guden min snakker sant når han lover meg at jeg aldri kommer til å oppleve mitt verste mareritt (en flystyrt))

Min venn Nicolay har forøvrig også god kontakt med Gud, og han kommer til og med fra ett av de største katolske landene som fins. Turen vil jo ha et religiøst fortegn, da hovedgrunnen til at vi drar er for å besøke Nidarosdomen, og det de tror er den hellige Olavs grav. Jeg må si jeg liker at mennesker i livet mitt tenker at de vil besøke Nidarosdomen, og så er jeg den første de tenker på – når de lurer på hvem de skal ta med seg. Jeg sier aldri nei takk til korte og lange utflukter med Jesus som reisefølge. Ja, for når han er midt iblant de som er samlet i hans navn, så sier det seg selv at han er med på reisene til de som reiser i hans navn.

Bildet her er forresten fra en annen tur jeg hadde til Trondheim. Dette var sommeren 2015, og var egentlig ikke planlagt. Greia var at jeg hadde fått lov til å være to uker i et kloster som ligger en times kjøretur nord for Trondheim. Uten å røpe mer enn jeg bør, var ikke dette klosteret et godt sted for meg å være. Jeg mistrivdes så mye at jeg bestemte meg for å dra fra klosteret før jeg egentlig skulle. Togbillett sørover var allerede bestilt og betalt, og jeg nektet å la den kjipe situasjonen gjøre slik at jeg måtte kjøpe ytterligere en billett fra Trondheim til Oslo, for å komme meg hjem tidligere.

På den tiden bodde en av de jeg har klart å holde kontakten med, fra tiden på bibelskole, fortsatt i Trondheim (jeg nevnte ham i forrige innlegg). Han var snill og åpnet opp hjemmet sitt for meg, så jeg hadde et sted å være de to nettene som gjenstod, før toget mitt sørover gikk. Fordi min venn bodde en betydelig gåtur fra nærmeste busstopp, og logistikken ikke helt gikk opp med tanke på å få meg til togstasjonen, ble den siste natten i Trøndelag tilbragt på hotell. Jeg mener å huske at den natten på hotell gjorde opp for alle de kjipe nettene i klosteret. Uten at jeg røper meg enn jeg bør.

Nå må jeg nevne at jeg har hatt mange fine turer til diverse klostre, rundt omkring i landet. Men at den turen jeg hadde sommeren 2015, fremstår som veldig trist og depressiv, når jeg tenker tilbake på den. Jeg tror ikke det handler om at klosteret eller stedet var trist og depressivt. Men at det ikke var stedet for meg. Noen steder appellerer mer til meg enn andre.

Jeg skal runde av nå ved å nevne noe annet som skjedde, den sommeren. Jeg var på katolsk sommerleir i Sverige. Dette var noe som heter Mariapoli, som er sommerstevnet til en bevegelse som egentlig er økumenisk, men som har en overvekt av katolikker som medlemmer. Nemlig Focolare-bevegelsen. En av dagene lå jeg på rommet mitt og hørte på musikk. Jeg hørte på en spilleliste med 131 sanger, hvor alle sangene var av betydning i relasjonen min til Jesus. Spotify spilte sangene i helt tilfeldig rekkefølge. Og akkurat da kom alle de tre versjonene av Figlia del Cielo av Roberto Cacciapaglia etter hverandre – som perler på en snor. Da smilte hjertet mitt, og jeg sendte Mannen min (daværende forlovede) en klem. Med fare for å gjenta meg selv i det kjedsommelige, må jeg nevne at ‘Figlia del Cielo’ betyr ‘Himmelens Datter’. Det var igrunn alt.

- Månebarn