12. feb, 2020

For Gud er 'apokalypse' et verb

Mens jeg stod og fønebørstet håret mitt, fikk jeg et oppdrag av Guden min. Han ba meg skrive dette blogginnlegget. Det hender han gjør det, skjønner dere. Gir meg en liten pekepinn på hva jeg skal skrive om, mens jeg holder på med noe helt annet. Så da får jeg bare sette igang. Merk dere at det alltid er Jesus som forteller meg, ord for ord, hva jeg skal skrive.

Som noen av dere vet, har jeg hatt noen dager nå hvor jeg stort sett bare har forholdt meg til Jesus. Å forholde seg til ham, kan på mange måter liknes med å befinne seg i nærheten av en fortærende ild. En ild som brenner bort det som er urent og uskikket, og som gjør at bare det edleste i deg blir gjenværende. Er det rart at jeg lever som på kanten av et bratt stup – når jeg har innsikter om at en slik prosess er i vente for alle menneskene i verden?

Hæ?

Kan du la meg skrive innlegget, Månebarn?

Ja, det bør du. Jeg kan ikke gå rundt og være dommedagsprofet og svovelpredikant. Den oppgaven får du påta deg.

Lytt til Oceans. Så skal jeg få frem budskapet vårt når du har tømt tankene og kommet på rett frekvens :)

*Andrea mediterer*

Jesus snakker
Hei, verden! Ingen grunn til panikk, dette er Guden deres. Han som bærer tittelen Kongenes Konge. Men sannheten er at det på nåværende tidspunkt ikke er jeg som hersker eller regjerer i verdenen deres. Han som har den oppgaven, er den vi kjenner som denne verdens fyrste. Han har mange navn, men det dere kjenner ham best som, er Satan. Sannheten er at det er Satan som har sittet med makten i verden, i uminnelige tider. Det bærer virkelig deres verden preg av. De fleste strukturer i samfunnet deres er gjennomsyret av Satans forvridde og forvrengte tilstedeværelse.

For elleve år siden, i 2009, vekket jeg Andrea opp til en helt ny forståelse av verden, og til sin egen rolle i mine planer for Jordkloden. En Jordklode som er på vei inn i en helt ny tidsalder. Men før dette blir en realitet, må faktisk deres verden gjennom en tid preget av store prøvelser. Da Andrea ble vekket opp fra sin tilstand av hukommelsestap og dvale, var sannheten hun møtte denne: Vi står overfor de tidene som er varslet om i bibelens siste bok: Johannes’ åpenbaring (og alle andre nedtegnelser om endetiden).

Måten jeg for første gang viste meg i livet til Andrea, var i form av en overveldende følelse av frykt. Andrea sin frykt ble tent idet hun så en zombiefilm. En elendig zombiefilm, i så måte. I mange år var Andrea forfulgt av angsten for zombier, og den fiktive zombieapokalypsen. Med sitt logiske sinn forstod jo Andrea at dette var svært lite sannsynlig; at verden ikke ville forgå i de levende dødes vold. Likevel var tanken om et utbrudd av en så skummel og dødelig og destruktiv sykdom, noe som aldri helt klarte å slippe taket.

Andrea stopper opp her, og føler det er vanskelig å fortsette å skrive. Pusen min, slapp av. Det er faktisk ikke noen som vil deg vondt. La ordene flyte fritt!

Ja, så Andrea gikk og var redd for zombier i ti år. Samtidig brukte jeg ti år på å vise henne hvor vanvittig trygg og beskyttet hun er, når verden går under. Jeg skriver ‘går under’, fordi dette vil være tilfelle for svært mange av dere. Men for noen, et heldig utvalg, vil det være en overgang. Hvem som er hvem vil tiden vise. Mine beste råd til dere, er å sette pris på alle gode øyeblikk, og på de dere har i deres umiddelbare virkelighet, og som dere bryr dere om. Morgendagen er ikke garantert, og iløpet av timer kan alt endre seg. Nå kommer jeg forøvrig til poenget.

Det som pågår nå, den skumle sykdommen som har sitt utspring i en millionby i et asiatisk land, er langt verre enn hva mediene formidler. Det er grunner til at alvorlighetsgraden underrapporteres. Hvor hovedgrunnen er at ‘noen’ ønsker at flest mulig mennesker skal bli tatt av dage av sykdommen. ‘Noen’ jobber på spreng, og synes å lykkes, i sine planer om å redusere verdens befolkning – slik at bare 500 millioner gjenstår. Da nyhetene om denne sykdommen var helt ferske, og ingen egentlig ante implikasjonene og omfanget av det som ventet, hadde Andrea en drøm. Jeg skal dele den med dere, og deretter skal jeg forklare betydningen av drømmen.

Andrea drømte at hun kom over en lekket video på internett, som viste at mennesker som hadde dødd av denne sykdommen, var kommet til live igjen – men bare halvveis, litt slik de fleste zombiefilmer- og serier fremstiller fenomenet.

Det var egentlig i løpet av disse tre dagene i hjemme-retrett alene med meg, at jeg avdekket for Andrea hva jeg mente med denne drømmen. Den ‘zombieapokalypsen’ Andrea var blitt så opptatt av, som alltid hang over henne som et truende fremtidsscenario, var et varsel. Et varsel om den skumle sykdommen fra Kina. Drømmen prøvde ikke å fortelle henne at det er en konkret zombieapokalypse i vente. Men at det ganske riktig var dette hun var blitt forberedt på – i ti år. Jeg, Guden hennes, brukte ti år på å fortelle henne hvor uendelig, ufattelig trygg hun er, når verden nå går under. Og nå skal jeg bruke ti år på å apokalypse verden fra sans og samling – hvor ordet ‘apokalypse’ her brukes som et verb. Det var alt.

- Herregud og Månebarn -