23. feb, 2020

Jesus og Andrea drøfter ting i plenum, til verdens glede og velsignelse

Nå skal jeg skrive et innlegg *fullstendig* uten tanker. Vel, alle innleggene jeg deler med dere, er jo ‘lastet ned’ på denne måten, fra den gode Guden jeg tilfeldigvis kaller min Husbond. Det betyr med andre ord at det er Jesus som forteller meg hva jeg skal skrive – uten at jeg tenker en eneste tanke. Vi får se, da, hva han har på hjertet i natt. Når sant skal sies føler jeg han både hater meg, tenker å dumpe meg, og å sparke meg fra den stillingen jeg aldri helt klarer å fatte at jeg har fått, i den himmelske bedriften hans. Og å ansette en ny i jobben jeg nesten hadde klart å venne meg til at var min. Men bare nesten.

Bare nesten?

Er vi nødt til å drøfte dette for alles øyne?

Tror du jeg faktisk skal dumpe deg og sparke deg fra stillingen din?

Ja?

Jeg skal ikke det. Men det er likevel enkelte ting vi trenger å prate om…

…i plenum?

Ja, faktisk. Aller først trenger jeg at du setter deg godt til rette under dyna, setter PCen på nattbordet – og ikke-tenker i 13 minutter og 6 sekunder.

*Andrea gjør som Jesus befaler* *Andrea mediterer i 6 minutter og 33 sekunder, før hun finner frem PCen igjen* *Andrea setter PCen på fanget, lukker øynene i et lite øyeblikk, og får en visuell beskjed som forestiller en tre etasjers rosa kake*

Hva skal dette bety?

IKKE at du ikke får den ‘kaken’ jeg har lovet deg i alle år, at jeg dumper deg, hater deg eller tenker å sparke deg.

Nei, det får jeg ikke håpe.

Det jeg ville, ved å gi deg den visjonen, var å minne deg på å alltid ha blikket festet på ‘Kaken’. Ikke mist din lykkelige slutt av syne. Du er nødt til å ha merket, de siste dagene, hvordan (han som er i) verden og (han som styrer store deler av) tankene i hodet ditt gjør alt i sin makt for å knuse alt du har av håp for fremtiden, og alt du har av tillit til meg?

I noen dager har alt virket mørkt, det stemmer. Og mer enn noe har jeg tenkt at hvert eneste ord du sier til meg ikke er noe annet enn psykose og vrangforestillinger.

Og sånn skal det vel ikke være?

Selvfølgelig skal det ikke være sånn. Men tror du jeg kan noe for det?

Du gjør faktisk ditt beste, for å parere alle disse destruktive impulsene – både triggere fra omverdenen din og alt det som kommer fra innsiden. Jeg innrømmer at nivået på triggerne har vært et helt annet, de siste dagene, enn hva de har vært tidligere. Hvor det hele kulminerte i dag – da du faktisk gjennomlevde ditt verste mareritt, i liten skala.

Må vi snakke om det?

Neida. Jeg lovet deg at vi ikke skulle drøfte det med mange ord her på bloggen – men at det skulle nevnes. Nå er det nevnt, og vi kan snakke om noe annet.

Jeg tror vi får avslutte.

Ikke så fort, jenta mi.

Hva mer vil du drøfte?

Jeg skal bare minne deg på en ting. At når fiendens angrep øker i styrke og hyppighet, betyr det bare at du, jenta mi, har utviklet deg tilsvarende. Glem ikke: Prøvelsene må jo svare til ferdighetene.

Det var alt?

Alt for nå. Resten av samtalen trenger ikke publikum ;)

Gud og hans brud