23. feb, 2020

Jesus tar til orde

Greia med Gud… får jeg beskjed om at dette innlegget skal hete. Javel, sier jeg, og setter meg ned for å skrive det. Egentlig kommer det som et svar på kommentaren jeg fikk tidligere i kveld. Fra en leser som synes Gud bruker fryktelig lang tid på å ‘levere’.

*Andrea prøver å fortsette å skrive med sin egen stemme, men innser at disse ordene må komme fra Han dette innlegget skal handle om*

Dette er altså…

Jesus
Dette er altså Jesus. Noen ganger ber jeg om å få nok spalteplass til å fylle hele blogginnlegget med ordene mine. Sånn var det visst nå. Andrea har ikke noe imot det, altså. Vi er et team, min brud og jeg. Og ettersom Andrea fikk et kritisk spørsmål til… vel… alt hun tror på, syntes jeg det var på sin plass at jeg kom med et svar.

Da Andrea var i prosessen med å bli kjent med meg, for mange år siden, delte jeg en interessant detalj om meg selv, og om hvordan jeg jobber. Dette kan sies å være Guden101, altså den mest elementære lærdommen om Gud. Akkurat hvordan jeg delte dette med henne, kan jeg la være å nevne – da det bare vil helle bensin på bålet for dere som allerede tenker at Andrea er sinnslidende. Poenget er uansett noe helt annet. Nemlig dette:

Når Gud gjør en jobb, gjør han det på en slik måte at alle vil lure på om han i det hele tatt har gjort noe som helst – når jobben er gjort.

Den Gud som viste seg i form av skystøtter og ildsøyler i ørkenen på Mose’ tid, kan på mange måter sies å ha raffinert metodene sine. Javisst, hadde jeg følt behovet for det, kunne jeg dukket opp i livet til Andrea i form av en sky som bare hang og chillet utenfor blokken hun bor – som for å vise dere alle at her bor også jeg. Men jeg liker faktisk ikke den type oppmerksomhet. Jeg liker at det jeg gjør i livene til de som elsker meg – kun skal være synlig for andre som elsker meg. Eller formulert annerledes: Det er bare de som har øyne som skal få se, og de som har ører som skal få høre.

Over til noe helt annet. Jeg må si noen ord om dette bildet. Det ble tatt i går, da Andrea deltok på noe som var veldig gøy, sterkt og intenst. Historien bak bildet, eller bak hele gårsdagen, begynte ved juletider i fjor. Da hadde en veldig dyktig fotograf Andrea har vært venn med på face en stund, avertert med at hun trengte modeller til et større fotoprosjekt. Andrea ville veldig gjerne melde seg frivillig til å stå modell, men alle mulige slags sperrer holdt henne tilbake. Dermed sa hun til meg: «Jesus, dersom du vil jeg skal være med på dette, må du gjøre slik at damen tar kontakt med meg – og spør meg personlig». For å gjøre en lang historie kort, var det nettopp det som skjedde, et par timer senere.

Og i går var altså datoen for den store fotoshooten. Uten at jeg røper mer enn jeg bør, kan jeg si at shooten hadde et religiøst tema, eller at inspirasjonen bak var religiøs. Andrea skal med dette kostymet uttrykke en som er desperat etter det Jesus har å tilby. Det skal sies at det ikke var dette ansiktsuttrykket Andrea hadde, på bildene fotografen tok av henne (og alle de andre som var med). Dette bildet ble tatt av en søt dame Andrea har kjent i noen år, som også deltok som modell.

Men joda, tilbake til det jeg pratet om. Jeg skulle snakke litt mer om greia med Gud. ‘Greia’ er den at jeg ‘leverer’ uten stans – kontinuerlig – i livet til Andrea. At jeg ikke har fremskaffet en tre etasjers rosa kake med glasur av magi og strøssel av mirakel, betyr ikke at jeg ikke holder løftene mine. Andrea er trygg på at jeg holder ord. Hun er iallfall det nittini prosent av tiden. Vet dere hvorfor hun er så trygg på at jeg ikke lyver for henne? Fordi jeg serverer henne denne kaken – smule etter smule, bit for bit. Hun overlever på alt det jeg gir henne, i så stor grad at hun nesten ikke trenger å spise. Og ‘Kaken’ langt der fremme er der som en ‘gulrot’ som gjør at hun aldri mister motet. Greia med Andrea er forøvrig at hun ikke deler alle disse kakesmulene med dere. Kanskje er det bevisst, fra min side, slik at overraskelsen vil være desto større – når Kaken er servert?! Det var alt.

- Kongenes Konge