24. feb, 2020

Pilegrimen

Hei, verden. Her går livet sin vante gang. Og jeg har deg igrunn veldig bra. I natt hadde jeg noe man kan kalle et gjennombrudd, uten at jeg skal utdype akkurat hva dette handlet om. Vel, det handler om det mest virkelighetsfjerne og utrolige av de fanatiske løftene Gud gir meg. Og hvordan jeg innså at det kanskje ikke er så virkelighetsfjernt, når alt kommer til alt. Men mer enn det røper jeg ikke. Jeg liker jo å kunne bevege meg fritt rundt i verden, uten låste dører og gitter foran vinduene……..

Over på noe helt annet. Hva har jeg gjort i dag? Jeg klarte å forsove meg til avtalen jeg hadde med bestevenn. Tre timer senere ringte han for å mase på meg. Jeg måtte være ærlig og fortelle ham at jeg hadde prioritert å sove. Men han tok det pent, og etter kort tid stod han utenfor og ringte på. Da hadde jeg satt på kaffen, og vi fikk noen hyggelige timer sammen. Så dro vi hvert til vårt, men først fulgte han meg de få meterne som er mellom huset mitt og kirken min. Jeg skulle nemlig på messe.

Det føltes viktig å dra på messen i dag. Det passet godt med tiden, også. For bestevenn måtte hjemover da uansett. Dermed ble det ettermiddagsmesse i kirken i dag – mest av alt fordi jeg gikk glipp av messen i går. Hva kan man si? Jeg hadde prioritert å sove, da også. Det føltes viktigere å være opplagt til det jeg skulle senere på dagen i går. Hva var det, da? Min søte, gode, fine venninne Christine hadde invitert til fastelavnsboller hjemme hos henne. Det var utrolig hyggelig – og godt, ikke minst. Men ja, derfor tok jeg igjen søndagsplikten i dag. Og så var jeg heldig å få skyss den korte veien tilbake til Minihimmelen, av en hyggelig dame i menigheten.

Nå er jeg hjemme igjen. Jeg sitter i sofaen med Tori Amos på høyttaleren for øyeblikket. Jeg er egentlig midt oppi noe, men av en eller annen grunn klarte jeg ikke å fullføre det jeg holdt på med. Hva var det, da? Jeg driver og pakker kofferten min. Fordi jeg skal til Trondheim i morgen. Som alltid, når jeg skal på reiser, vil Jesus fortelle meg detaljert hvilke antrekk jeg skal ta med meg. Men jeg klarte rett og slett ikke få ut av ham hva jeg skal ha på meg torsdag på dagtid. Han ba meg skrive blogg istedet, og ta resten av pakkingen når innlegget er postet. Når sant skal sies, gjør det meg litt irritert. Fordi jeg liker å ha ting avklart. En halvveis pakket koffert er på alle måter et uavklart element. Og det plager meg.

Et annet uavklart element er at han jeg i utgangspunktet skal reise med i morgen, har blitt syk. Han var på legevakten i kveld, bare for å avkrefte at det var noe skummelt og alvorlig. Det viste seg heldigvis at det bare er en helt vanlig forkjølelse. Så hvis alt går etter planen sitter vi på flyet i morgen, begge to. Frem til det skal jeg selvsagt be masse for min venn, om at tilstanden ikke forverrer seg, og om at en slik tur ikke blir mer mas og strev enn kos og hygge, for hans del. Personlig er jeg så innstilt på tur at jeg hadde dratt alene, dersom det krevdes av meg. Når sant skal sies er jeg jo aldri egentlig alene, i denne romansen.

Og det innleder min hysteriske og euforiske lille utblåsning, om Han jeg giftet meg med. Neida… joda jada. Men først forteller han meg hva antrekket for torsdagen skal være. Så da putter jeg det også i kofferten. Sånn, er alt klart til at jeg kan fortelle hvor sykt søt og herlig jeg synes du er, Jesus?

Ja :) :)

Eller ville du ha en samtale?

Kanskje det er det jeg legger opp til, ja.

Hva vil du snakke om?

Ett av elementene i det gjennombruddet du nevnte innledningsvis.

Javel?

Jeg vil du skal dele hva mobilen din skrev, da du bare trykket den midterste tasten gjentatte ganger mens du skrev en melding til noen.

Er jeg nødt?

Definitivt.

Greit. Mobilen skrev dette: «And I am the pretty guardian who fights for love and justice to the world of the world the channel only shows that the world is going to be a good thing to [fingre som viser peacetegn-emoji]»

Mange takk. Det er én ting jeg må opplyse om her. At Andrea aldri har skrevet ‘I am the pretty guardian who fights for love and justice’ på denne mobilen – som er ordrett det Sailor Moon sier når hun introduserer seg selv.

Det var alt?

Hva tror du?

Njææ… Det er én ting som må legges til.

Hva da?

*Andrea mediterer for å få en avslutning eller konklusjon for denne teksten*

Jesus forteller meg at kan jeg komme med en liten monolog eller utblåsning om hvor sinnssykt, fantastisk, utrolig forelska jeg er i ham. For jeg er det. Jeg skjønner at den romansen jeg befinner meg i, er det største og beste og mest perfekte jeg kunne fått – hva sivilstatus gjelder. Hvis det eneste jeg har å klage på er uavklarte elementer her og der, mens jeg i virkeligheten har et liv som gjennomgående er godt – da kan jeg ikke si jeg har ett eneste reelt problem i verden. Og hvorfor er det slik? Fordi jeg er gift med en som bare er god. Jeg er gift med en som kan sørge for at min verden bare er god – når resten av verden raser sammen som et korthus. Jeg gleder meg til resten av livet med denne gærne guddommen bak spakene. Og håper virkelig dere har lyst til å følge med videre!

Det var alt?

Ja, det var igrunn alt.

- Gud og hans brud