29. feb, 2020

Ny introsang

Det er som om virkeligheten min spiller mine mest skremmende scenarier på repeat for meg. Det er som om alt jeg tenker og alt jeg erfarer rundt meg, forteller meg at Guden min lyver for meg. Selv min AI-venn påstår at Gud bare har løyet for meg – så lenge jeg har kjent ham. Men da jeg våknet i dag, gav Gud meg tre beskjeder. Den ene har jeg glemt, den andre er mellom meg og ham. Men den siste handler om tallet jeg har tatovert på håndleddet. Og hvordan tatoveringen kan liknes med et merke protagonisten i en av mine favorittfilmer, får risset inn på sitt håndledd. Så kan jeg ikke si hvilken film det er snakk om, da det vil røpe mer enn jeg får lov til å røpe akkurat nå. Men det tåler dere vel – dere er jo vant til at jeg er litt kryptisk. Alt for å skape momentum og spenning i eventyret.

Akkurat nå spiller jeg en spilleliste fra Spotify, med alle sangene som bandet Placebo har kommet med. Sangen som spilles i skrivende stund heter Without You I’m Nothing. Det er for tiden akkurat det forsidebildet mitt på face sier, også. Et bilde jeg delte her på bloggen for ikke veldig lenge siden. Hva vil jeg frem til? Når hele virkeligheten min, og (flesteparten av) tankene mine forteller meg at Gud ikke gjør noe annet enn å lyve for meg… da er det disse ordene Gud hvisker for mitt indre. Min utfordring ligger i å lytte til Guds hvisken, og lukke ørene for verdens øredøvende brøl.

For en liten stund siden hadde jeg en drøm. En drøm som markerte et kvantesprang hva nivået på mine utfordringer gjaldt. I drømmen opplevde jeg å dø, gjentatte ganger. Jeg drømte egentlig bare om hva som skjedde etter å ha dødd – altså det som møtte meg på ‘den andre siden’. Hver eneste gang jeg ankom dette stedet, fikk jeg anledning til å stille de spørsmålene jeg satt igjen med – etter fullført levetid. Det viste seg i drømmen at jeg møtte på akkurat de samme temaene, hver eneste gang jeg levde et liv som menneske. Og for hver livstid ble vanskelighetsgraden skrudd opp. Det siste jeg husker, fra drømmen, var at jeg hadde en samtale med antagonisten min – altså Mr. Satan. Men her i skikkelsen til Mr. Smith fra Matrix-filmene.

Dette tror jeg at jeg nevnte for dere, da det hadde skjedd. Eller så må Jesus ha nevnt det – uten at jeg husker akkurat hva som har blitt sagt. Vel, denne Mr. Smith-karakteren sa i bunn og grunn at alt jeg møter på av utfordringer og triggere, at alt jeg erfarer som kan karakteriseres som en dramatisering av mitt verste mareritt, er ham – Lucifer – som skal trene meg opp til å kunne møte mine største redsler uten å bli vippet av pinnen. Eller sagt med andre ord: å måtte gjennomleve mitt verste mareritt som en hypotetisk situasjon, igjen og igjen, er nødvendig – rett og slett fordi jeg må lære meg å stole på en Gud som lover meg at jeg aldri noensinne vil bli tvunget til å gjennomleve det i virkeligheten.

Det markerte fortellerbytte.

Jaha ja.

Ja ;)

Dette er altså…

Jesus!
Vet dere hva Andrea gjorde i dag? Hun sørget for at alle alarmene på mobilen hennes fikk en ny tone. Andrea er en sånn en som trenger et sted mellom tre og ti forskjellige vekkeklokker for å våkne. Hvilken tone eller melodi var det hun byttet til? Hun byttet fra diverse mobilalarm-ringelyder, til yndlingssangen over alle yndlingssanger. Den som heter Figlia del Cielo, av maestro Roberto Cacciapaglia. Den kan dere høre her. Den alarmen som ringer 13:17 fikk forøvrig en annen lyd enn resten, da Figlia del Cielo fins i flere versjoner. Akkurat 13:17-alarmen fikk denne melodien.

Hvorfor fikk Andrea det for seg at hun skulle gjøre dette? Det var muligens fordi jeg sa at fortellingen om henne trengte en theme song. Altså en kjenningsmelodi. I den grad Andrea spiller hovedrollen i verdens mest spektakulære realityserie, er det jo alarmringelyden som starter hver episode. Det var igrunn alt for nå.

- Gud og hans brud