2. mar, 2020

Det nødvendigste

Hva har jeg gjort i dag? Ingenting. Vel, det er ikke helt sant. Jeg gikk i butikken og kjøpte ‘the essentials’ i tilfelle butikkene på ett tidspunkt går tomme for varer. For tro det eller ei – det skjer. Det skjer rundt om i verden, og trolig vil det skje i trygge Norge, også. For mange, mange år siden hadde jeg en drøm. En drøm om en av dagligvarebutikkene på Bekkestua, faktisk. Og hvordan jeg satt utenfor, helt uaffektert av at butikkhyllene var tomme og de handlende var desperate. Det var ikke bare fordi butikken ikke hadde matvarer, at menneskene var desperate. Det var også fordi det nå gikk opp for dem akkurat hvilken tid vi befinner oss i. Og den erkjennelsen kan gjøre vondt – sier hun, og snakker av egen erfaring.

Det var alt fra deg, Månebarn.

Jaha?

Ja, nå tar Sjefen over :)

Greit, Sjefen! Dette er altså….

Jesus!
Andrea vil kanskje ikke være den som lider størst nød under at matbutikkene ikke selger mat lenger. Hva Andrea bekymrer seg mer for, er noe annet hun *faktisk* trenger. Nemlig den månedlige medisinen mot MS. Den hun har pleid å få på nevrologisk avdeling på Ullevål sykehus. Det viser seg at akkurat dette sykehuset er spesielt hardt rammet av koronaviruset. Og at de til og med stenger ned hele avdelinger for å begrense spredning. Andrea sin time er ikke før om to uker. Men hun har allerede begynt å bekymre seg for om hun i det hele tatt kommer til å komme seg dit, for å få gjort det hun skal.

Hva sier Jesus om dette? At alt Andrea bekymrer seg for, er under full kontroll. Han sier også noe som er så vanskelig for Andrea å tro på, at hun egentlig ikke har lyst til å skrive det på bloggen. Men så er det jo slik at Andrea ikke har så mye hun skulle ha sagt – når Jesus fører pennen. Heller ikke når teksten bærer preg av å være skrevet med Andrea sine ord. Felles for alt Andrea skriver, er ganske enkelt at Jesus bestemmer. Uansett, hele tiden. Så gullet mitt, vær en flink pike og skriv!

*Andrea er skeptisk og irritert, men vet det ikke nytter å nekte*

Det jeg har fortalt Andrea i lang, lang tid – i mange år, faktisk – er at hun ikke kommer til å rammes av apokalypsen. Ikke på noen som helst måte. Andrea har fått denne beskjeden så lenge hun har kjent meg. Jeg har ganske enkelt brukt ti år på å fortelle Andrea disse tre tingene: 1) At verden som vi kjenner den går under. 2) At hun vil være tryggere enn kengurubabyen i kengurumammas magepung; akkurat som om hun skulle befunnet seg i en helt annen verden enn resten av dere. Og 3) Nei, nå kan dere lure. Det er en hemmelighet, og foreløpig kun mellom meg og Andrea.

Jesus?

Ja, pus? :)

Disse to ukene vil jo på mange måter avsløre for meg om du har løyet i alle år…

Ja?

Det er mye som står på spill.

Hva er sannheten om meg, sannheten over alle sannheter?

At du aldri har sviktet, og at du ikke kommer til å begynne med det nå.

Du vet ikke hva du skal tro? Kan du ikke fortelle om den barneboken du var mest glad i, fra barndommen din?

Dette var en billedbok som faktisk ble utgitt for første gang det året jeg ble født (fortalte Google meg). Den het Kjære Mili, og var et eventyr av Wilhelm Grimm som dukket opp lenge etter hans død. Den handlet i korte trekk om en ung jente som tilbringer tre dager med St. Josef (eller Gud?), og opplever omsorg og trygghet – mens ‘verden utenfor’ rammes av krig, hunger og ulykke. Den unge jenta vender etter tre dager tilbake til moren sin, og det viser seg at det faktisk har gått tretti år.

Jeg lover deg omsorg og trygghet gjennom hele endetiden. Og at denne apokalypsen ikke kommer til å vare så lenge som tretti år. Dessuten lover jeg deg at du ikke kommer til å lide noen nød under at verden filleristes av mitt mindre koselige alter-ego. Hold hodet hevet og blikket festet på meg – er Guds beskjed til dere alle. Det var alt.

(Jesaja 45:7, Salme 121)

- Jesus og Andrea