6. mar, 2020

Månebarnets forgjengelighet

God morgen, verden. I natt drømte jeg at jeg snakket med en advokat om hva jeg ønsker at han gjør – dersom jeg skulle dø. Jeg vil ikke kalle det et mareritt, da det var ganske god tone mellom meg og advokaten. Man kan nesten kalle det flørting. For det kan man visst gjøre i drømmene sine, enda man er gift med Jesus. Uansett da, jeg ble litt forferdet da jeg husket på denne drømmen. Fordi… min egen forgjengelighet er noe jeg egentlig ikke forholder meg til. Tanken om at jeg skal dø en dag, er så fjern for meg at i mitt hode er jeg noe i nærheten av udødelig. Likevel skjønner jeg at den tanken er ganske fjern fra virkeligheten. Og folk dør jo hele tiden – så hvorfor skulle jeg være noe bedre….?

‘Det var alt’?

Jepp.

Du mener jeg skal komme med en slik innledning, og så får jeg ikke fortsette å skrive?

Jeg skal skrive.

Du skal vel det.

Ja. Får jeg lov?

Kjør på. Dette er med andre ord…

Jesus!
Dette er Jesus. Som ber Andrea gjøre alt annet enn å skrive, i noen timer. Senere i dag, jenta mi, skal du få lov til å fullføre innlegget. Med min stemme, vel å merke. Lag deg kaffe nå!

Nå er det litt senere, og jeg skal ikke snakke om Andrea sin forgjengelighet, sånn egentlig. Men én ting kan jeg nevne. For rundt et halvt år siden oppdaget Andrea sine første grå hår. Det var først ett sølvgrått hårstrå, som hun raskt nappet ut og forbannet alle høyere makter for. Deretter fant hun ett til, neste kveld. Hun nappet dette også ut – og brukte den påfølgende natten på å be meg om å spare henne for flere slike opplevelser. Jeg var i det gode hjørnet, og har ikke gitt Andrea flere grå hår enn disse to.

Om en time skal Andrea gå fra Minihimmelen, og den korte turen bort til kirken ‘hennes’. Der har hun avtalt et møte med Pateren. Det er et par ting hun har på agendaen. Én av tingene er noe hun trenger å skrifte – fra langt tilbake. Det skjedde her om dagen, skjønner dere, at Andrea fikk en visjon; en visuell beskjed, av meg. Visjonen viste henne ganske enkelt et skilpaddeansikt. Hun skjønte hva jeg prøvde å si henne. Men vi kan ikke fortelle dere akkurat hva det er snakk om – annet enn at Andrea kanskje muligens forårsaket at en uskyldig, liten skilpadde fikk et betraktelig kortere liv enn hva den kunne hatt. Og dette føler hun behovet for å be Gud om unnskyldning for.

Det er en time til Andrea skal gå hjemmefra, men jeg forteller henne at resten av innlegget må skrives når hun kommer hjem etter samtalen med presten. Dermed setter jeg henne i stedet til å kontemplere – som på mange måter kan sies å være yrket hennes.

Klokken er 16, og halve dagen har gått uten at Andrea har fått fullført innlegget. Hun ble sittende og prate med Pateren ganske lenge. Deretter tok hun lunsjen på bakeriet over gaten. ‘Lunsjen’ var en kaffe mocca og en halv kanelbolle. Det var alt Andrea orket før hun bestemte seg for å vende snuten hjemover. Mest av alt følte hun det var presserende fordi strømmen gikk i hele området – og Andrea måtte hjem og sjekke at alt var i orden i Minihimmelen hennes. Alt var i orden, fant hun ut da hun låste seg inn hjemme. Nå utsetter jeg avslutningen på innlegget ytterligere – og sender Andrea ut for å månebarne med Alex og to av hans nærmeste. Fortsettelse følger…..

Du?

Hei, pusen min. Har du hatt en fin kveld?

Jeg har jo det.

Men noe plager deg?

Er det så tydelig?

For en som bor inni hjertet ditt, er det veldig tydelig. Vet du hva jeg tenker at vi gjør?

Hva da?

Vi lar blogg være blogg, og flytter samtalen inn på soverommet. I morgen kommer du til å ha det mye bedre.

Skal vi ikke komme med en konklusjon? En avslutning?

Lytt til Stemmen min, og skriv det jeg sier til deg :)

Konklusjonen er at ‘verden, og han som er i verden’ har kommet under huden på meg. Medisinen er det jeg har tatt bilde av her. ‘Han jeg giftet meg med’, løftene han gir meg, og tilliten til at han kommer til å holde dem. Tilliten til at han aldri har sviktet – og heller ikke kommer til å begynne med det. Det var med andre ord alt. Nå skal jeg kontemplere som om det stod om livet!

- Gud og hans brud