7. mar, 2020

For en tid som denne

Dere vet når jeg av og til skriver jeg skal meditere i 13 minutter og 6 sekunder? Da er det til en spesiell sang. Denne: Burial - Come Down To Us. Hvorfor forteller jeg dere dette nå? Fordi jeg, før jeg bestemte meg for å skrive til dere, satt meg ned for å meditere til denne sangen. Den hadde ikke vart i 20 sekunder engang, før jeg var blitt så mye gladere og tryggere – at jeg innså at jeg kunne skrive blogg. Før dette skjedde, var jeg egentlig ganske stressa og fortvilet. Og ikke på rett frekvens; i rett sinnsstemning, for å skrive noe som helst. Det handler om at en av de i verden som jeg er mest glad i, har blitt syk. Vedkommende sier det sannsynligvis ikke er koronaviruset det er snakk om. Men i usikre tider med usikre gudsløfter, ble jeg naturlig nok veldig engstelig.

Jeg skriver ‘usikre gudsløfter’. Fordi…. ett av løftene Gud gir meg, er at ingen jeg er glad i, og ingen de er glade i, skal rammes av hva som kan sies å være ‘kronen på verket’ for utryddelsesplanene til de onde maktene som styrer i denne verden.

…ber Gud meg skrive.

Han gjør det, ja. Og Andrea har ingenting hun skulle ha sagt. Nå ber han henne ta et bilde av kjolen som ligger på spisebordet. Klar for en anledning Andrea enda ikke kjenner til – men som ganske riktig kommer snart.

Ja…

Det var alt.

Hæ?

Neida ;) Kan jeg få ta over skrivingen?

Joda.

Ja?

Jada :)

Mange takk.

Jesus sier
Månebarnet mitt glemmer noe veldig viktig. Hun glemmer alt det jeg har brukt ti-elleve år på å fortelle henne. Jeg har jo snakket om denne såkalte ‘zombieapokalypsen’, så lenge hun har kjent meg. Andrea innser nå at dette har vært et bilde på; et forvarsel om – viruspandemien som foregår nå. Hun skjønte det, nemlig, da hun drømte at lekkede videoer på nettet viste at de som døde av koronaviruset var våknet til live igjen, til en tilstand ganske lik slik man kjenner zombier fra film og TV.

Ja, jeg har altså brukt tiden fra 2009 og frem til nå på å vise Andrea hvor trygg hun er, i den store pesten – ankomsten til den gulbleke hesten – og åpningen av Pandoras eske. At hun har vært opphengt i en fiktiv zombieapokalypse gir på mange måter litt mer mening, når jeg forklarer at denne bare ble brukt som et bilde på det som *faktisk* skjer nå.

Månebarnet mitt får alle mulige slags forsikringer av meg. Men klarer hun å tro på dem? Jeg vil ikke si hun gjør det. Og det er kanskje et sunnhetstegn – er det ikke? Hvis Andrea går rundt og tror hun er usårbar; urørlig – og at alle hun bryr seg om er tilsvarende beskyttet mot alt det Satan gjør i verden, så kunne hun ha blitt oppfattet som ganske høy på seg selv. Det er viktig for meg at Andrea, midt oppi alt det jeg åpenbarer for henne, ikke glemmer sin egen menneskelighet.

Nå snakker jeg til deg igjen, jenta mi.

Jaha?

Hva hvis jeg har brukt de siste ti årene på å vise deg hvor trygg du er, rett og slett fordi verden kommer til å prøve å overbevise deg om det motsatte?

Hva hvis du har lært meg å stole på deg – å vandre i uforbeholden tillit til Gud, tilsvarende den Peter hadde da han gikk på vannet for å komme Jesus i møte – utelukkende for *en tid som denne*?!

Hvilken tid er det, da?

Les Bibelens siste bok: Johannes’ åpenbaring.

Det var alt.

Gud og hans brud