10. mar, 2020

Der føttene IKKE svikter

Hei, verden! Jeg har litt tid på meg før jeg må ut av huset for tredje gang i dag. Kanskje skal jeg klare å formulere et forståelig innlegg som ikke bærer preg av å være skrevet av en søvndeprivert hysterisk dommedagspredikant. Skriver hun, og innser at Han som gir meg teksten er i *det* hjørnet idag.

*Jesus smiler litt lurt*

Hva er det du pønsker på, Sjefen?

Kan du ikke fortelle leserne våre hva du har begynt å kalle meg i det siste?

Joda. Jeg kaller ham bare… «Mann».

Ikke «Mannen» eller «Mannen min»? Jeg må si jeg liker det.

Selvsagt liker du det. Det er du som får meg til å omtale deg på den måten.

Sant nok. Det er jeg som får Andrea til å si alle ordene hun sier, bruke alle formuleringene hun bruker – gjøre alt hun foretar seg. Man kan nesten gå så langt som å si jeg fjernstyrer Andrea som om hun skulle vært min helt egen marionett. Skapt i mitt bilde – til verdens glede og velsignelse.

Nå er du teit.

Sorry. Det var alt for nå.

*Andrea skifter klær for tredje gang i dag, og er klar til å dra hjemmefra når venninnen hennes tar kontakt*

Jepp, Månebarn. Kan du ikke si noen ord om hva du går rundt og tenker på for tiden?

Det hadde vært fint å få slippe (Sangen jeg hører på istemmer med: «I’m screaming out f*ck that, f*ck that, f*ck that»)…

Greit, du skal få slippe – akkurat nå. Men når du er hjemme igjen har du ikke noe valg. Sier han, kysser henne på pannen og dasker henne litt på stumpen.

GI DEG!

*Jesus sender Andrea et ertende smil og ber henne kose seg*

Andrea er hjemme igjen, og hun kan ikke si annet enn at hun er overveldet. Turen som egentlig skulle være en kaffedate med en venninne, ble en handletur på Sandvika storsenter (*kremt*Satans Synagoge*kremt*).

Kan du ikke fortelle hva du har kjøpt idag?

Den første turen ut var til Oslo City, for å kjøpe diverse maleutstyr. Altså lerreter og akrylmaling, i tillegg til noen pensler. Jeg er for det første litt satt ut av at jeg i det hele tatt klarte den turen – helt uten at føttene sviktet.

Men det stoppet ikke der?

Nei altså, jeg klarte sannelig å komme meg til Sandvika, gå til det store senteret, kjøpe mer maling (gull og sølv akrylmaling) og spise en nydelig indisk middag (som mammaen betalte). Det var helt merkelig, å ta en sånn runde uten at beina sviktet og jeg måtte bruke stokken. Jeg måtte forøvrig bruke den de siste meterne bort til toget. Og det ble taxi siste stykke, bare fordi føttene ikke holdt fra nærmeste togstasjon og hjem til døren min.

Vandrer du gjennom livet på føtter som ikke svikter?

Det er som om rekkevidden min er boostet betraktelig.

Hvem tror du er skyld i det?

MANN!

Det var alt ;)

Mann og Mmmmånebarn

Ps: Månebarnet kjøpte maleutstyr slik at hun, når den tid kommer, skal ha noe å drive med når det sovende norske folk blir tatt på senga av hvor misinformert de har blitt, med tanke på korona-chan. Dere vil sannsynligvis bli veldig godt kjent med husets fire vegger, er alt Gud og hans brud kan røpe.