11. mar, 2020

Farvel, verden

En av de to søstrene mine var en sånn en, da hun var liten, at hun ikke måtte ha én smokk når hun skulle sove. Hun trengte tre. En i munnen, og en i hver hånd. Det var en form for trøst eller trygghet, kan jeg tenke meg.

Får du ikke til å fortsette?

Nope.

Kan jeg få lov til å skrive dette innlegget?

Har man så mye valg?

Hehe, nei.

Tenkte meg det. Dette er altså…

Jesus!
Andrea innleder ved å fortelle om søsteren hennes, på grunn av det som skjedde i natt. For å dele det med dere, må jeg først fortelle hva som skjedde i går – da Andrea var på Sandvika storsenter. Vi har jo allerede skrevet en tekst om gårsdagens to shoppingturer. Men ‘prinsessen på toppen av kransekaka’ har vi unnlatt å dele – frem til nå.

Vel, dette skjedde. Da Andrea hadde spist en indisk vegetarrett på Tika Tika, gikk hun gjennom den lange gangen som forbinder storsenterets gamle og nye del. En fotnote er at bare en tur gjennom denne gangen, var mer enn Andrea sine bein taklet – for noen måneder siden. Men det var ikke poenget.

Poenget var at Andrea gikk forbi butikken til smykkedesigneren Thomas Sabo, som ligger i denne gangen. Hun ble overrasket over at det var 60 prosent avslag på hele butikken. Tidligere i år hadde Andrea vært innom butikken for å beundre dette korssmykket, og felle noen innvendige tårer over at det var langt dyrere enn hva hun kunne tillate seg å bruke penger på.

Ja, så Andrea gikk rett bort til monteren hvor hun visste korset hang. Damen i kassa spurte om hun trengte hjelp. Andrea spurte om det var 60 prosent avslag også på korset. Det var det. Andrea klarte ikke regne ut den rabatterte prisen i hodet, men hadde allerede bestemt seg for at hun skulle ha korset. Hun hadde igrunn bestemt seg for at hun skulle ha korset i vinter – da hun ønsket seg akkurat dette til jul. Men hun fikk det ikke. Og godt var det – sier Jesus.

Godt var det, fordi det var jeg som ville gi henne dette. Andrea kjøpte korset som var satt ned fra 2999 til 1200 kroner. Damen i kassa kunne bekrefte at korset var det aller siste de hadde av akkurat dette i butikken. Andrea innså at Gud hadde lagt alt til rette for at smykkekjøpet skulle være ‘kronen’ på en av de mest inspirerte og himmelstyrte dagene på lang tid. Eller crown of life, som Andrea sin gode venn og bror i Kristus, Enrique, uttrykte det.

Da Andrea kom hjem, måtte hun nesten klype seg litt i armen. Etter litt kontemplasjon med takknemlig tilbedelse (*Jesus smelter helt*), tok hun kontakt med sin gode venninne Toril. Toril har også en ganske direkte linje opp til meg, og da hun fikk se bildet av korset, sa jeg ordet «belønning» til henne. Dette delte hun med Andrea, og Andrea prøvde å tenke seg frem til hva dette skulle være belønning for.

Nå snakker jeg til deg, Månebarn. Det er belønning fordi Du har kjempet deg gjennom hver eneste kamp livet har kastet på deg. Du har holdt fast på håpet i meg; du har lydig adlydt stemmen min når jeg har sendt deg ut i verden for å gjøre Gudegreier. For det du gjør i verden – er ikke noe annet enn det. Det er hva Gud gjør, når Gud er i verden. Nå får du ta på deg kronen din og oppføre deg som den Dronningen du er!

Tilbake til dere, leserne våre. Hvorfor tenkte Andrea på lillesøster og på hennes søte smokk-avhengighet, da hun skulle sove i natt? Fordi Andrea alltid ligger og holder på dette store korset, når hun ligger og gjør ulike ting i senga. Men i natt, etter å ha tatt av seg smykket (som venter på en helt spesiell anledning til å brukes for første gang), lå Andrea med korssmykket i den ene hånda og det store korset i den andre. Andrea lå og kjente med hver celle i kroppen at er det noe som føles trygt, når verden går av hengslene og blir et rent helvete, så er det Korset. Det var alt – nå venter det en periode hvor Andrea ikke kommer til å være i verden. Hun kommer til å være i sin enhet i det himmelske slottet; i Himmelens ambassade på Jorden, og vi vil snakke til dere herfra. Lykke til, dere!

- Gud og hans brud