17. mar, 2020

Gult er kult

Nå begynner vi fra scratch. Hø? Jaha. Vel hei, mitt navn er Andrea. Dette er et navn som betyr ‘mandig’ eller ‘mannlig’ eller ‘maskulin’. Men jeg er det stikk motsatte. Jeg er en åpenbaring av kvinnelighet. Jepp.

Hva har jeg gjort i dag? Jeg gikk ut av huset for første gang på tusen år. Målet for utflukten var kirken min. Den ligger 450 meter fra huset mitt. Kirken er ikke stengt. Men messeplikten er opphevet – av grunner jeg ikke nevner. La oss bare si at Satan har så mye makt i verden, at han faktisk klarer å stoppe messene fra å skje. Men kan han stoppe kristent fellesskap? Nei. Det er det ingen makt i verden som kan. Det beviste dagens utflukt for meg.

Hva skjedde, da? Jeg gikk inn i kirken. Da var den tom. Jeg gjorde korstegn, tok med meg søndagsbladet (som Pateren har skrevet til tross for at messen uteble på søndag). Jeg satt meg på en benk. Gjorde korstegn. Og så kom det et renn av mennesker inn i kirken. Noen gikk opp i andre etasje, hvor orgelet er. Jeg ble svært gledelig overrasket da kirken ble fylt av orgelmusikk. Sangen for anledningen var Ave Maria. Og jeg gjorde korstegn.

Da jeg gikk derfra, ringte jeg pappaen min. Han er superfin og grei og Kosmos’ beste. Jeg bare måtte fortelle ham om opplevelsen jeg akkurat hadde hatt. Jeg nevnte at det ikke var vår vanlige organist som hadde kommet. Han som heter Wolfgang Plagge. Da sa pappa at han faktisk er venn med Wolfgang Plagge på facebook. Enda pappa bor i Bergen, og jeg på Stabekk. Men pappa er venn med mange på facebook som bor i Norge – som han egentlig ikke kjenner personlig. For eksempel naboen min, han hvis hus jeg ser fra stuevinduet mitt. Men det er ikke jeg, jeg bare vet at han bor der – fordi bestevennen min er venn med ham på facebook. Men nok om det.

Nå må jeg være helt ærlig med dere. Det er ikke jeg som skriver disse innleggene. Jeg fungerer som en kanal for en stemme hvis kropp er så stor at fingrene ikke kan betjene et tastatur. Egentlig fungerer jeg som kroppen hans – sånn helt generelt. Men det snakker jeg ikke så mye om… i det daglige. Her på nett skinner denne sannheten gjennom, fordi det er viktig å samle den flokken som skal tilhøre Ham, i en nær eller fjern fremtid. Implisitt sier jeg at jeg ikke har noen idé om tidsperspektivene her.

Hva bedriver jeg dagene med, her i Karanteneland? Her om dagen gjorde jeg noe ‘de’ har bedt meg gjøre lenge. Jeg tok meg en liten dans. Anledningen var at sangen ‘God Is A Dancer’ begynte å spille på Spoti. Den bør dere høre ;)

Apropos dans. Min gode kjære fine venn Michael Peter – han jeg kaller Kefas – sendte meg en gif av en kar i fullt beskyttelsesutstyr med gassmaske… som danset. Jeg måtte le, og svarte med ordene: «Do the quarantine [dansende kvinne og mann]». Vi er flinke til å ha det gøy, selv om verden går under. Ja det kommer vel ikke som et sjokk, nå lenger? At verden med liten ‘v’ i aller høyeste grad går under. Men så skal en Verden – med stor ‘V’ – erstatte den.

*masse greier skjer som får Andrea til å tvile på absolutt alt av Guds løfter. Men så husker hun hva Wesley har tatovert i den skumleste avkroken av sinnet hennes: ordene «The more you live on the edge, the less you realize there is one »*

Mitt verste mareritt og helvete i konkret forstand, er at Jesus dumper meg, at Jesus gir jobben min til en annen. En annen, søtere yngre og mer verdig dame. Guds løfter til meg, er at dette er et scenario jeg aldri kommer til å oppleve. Så da hele Norge klappet, nå i kveld, var min umiddelbare tanke at dette er en krig, en kamp, et kappløp. Og at jeg dessverre hadde tapt. Spoti svarte meg med sangen ‘I am Losing my Favorite Game’ av The Cardigans. Og jeg var *så nært ved å besvime som jeg har vært noengang*. Men hei – det gikk bra. Jeg lever. Og jeg tror ikke jeg havner på galehus, heller!

- Månebarn