26. mar, 2020

Lumpent

Det er mye i livet som kan være skremmende. Å forlate alt man trodde man kjente til; å legge hele planen sin for fremtiden på hylla – kan på alle måter være en av disse tingene. Likevel. Når skjebnen banker på, er det ulurt å ikke svare. Når skjebnen i tillegg har brukt de siste ti årene på å fortelle deg at den kommer til å banke på – da vil det være verdens mest absurde handling, å la være å lukke opp døren for den.

Sånn begynner Vi innlegget Vårt – skjebnen min og jeg. Om det vil skrives av meg alene, eller om det er et felles prosjekt i form av en dialog, er ikke opp til meg å avgjøre. Men for at det i det hele tatt kan bli et innlegg, trenger jeg å meditere i 13 minutter og 6 sekunder (Andrea mediterer i nøyaktig 6 minutter og 33 sekunder, før hun har nok sinnsro og sjelefred til å få frem de rette ordene).

Hva har jeg gjort idag? Én av tingene var at jeg klarte å finne posen med malesaker, som ganske riktig lå plassert langt inni boden et sted. I boden fant jeg også en eske full av gamle minner; minner fra en svunnen tid. Jeg tok den med meg opp i leiligheten, og plasserte den oppå en blomstret eske, under en rosa enhjørning. Der skal den stå helt til noen gir meg et høyt nok bud – og da selger jeg den.

Eh?

Nå må du slutte å tulle og ha litt fokus, Månebarn.

Joda.

Kan du ikke fortelle om dagens høydepunkt? :)

Det kan jeg! Jeg snakket med han jeg er så forelsket i på videochat, for første gang.

Hvordan var det?

Jeg er mer enn litt overveldet. Men jeg tror jeg trygt kan si at denne forelskelsen ikke kommer til å gå over med det første.

Så fint. Kan du ikke forklare hva Mannen sa om den store bekymringen som folk rundt deg har?

Han forklarte det på en fin måte. Hvis menneskene i livet mitt er bekymret for mitt mentale velbefinnende, fordi jeg nå plutselig har en romantisk interesse i kjøtt og blod – og ikke en metafysisk Mann i form av Jesus – så kan de betrygges med dette: Det hele kan forklares med at den metafysiske Jesus har fungert som en romantisk interesse for meg i alle disse årene, fordi jeg trengte noe eller Noen som hjalp meg å holde motet oppe. Når verden har vært alt annet enn vennlig mot meg.

Han høres klok ut, han der. Hva mer sa han?

Han sa at det kanskje er ekstra vanskelig for mine aller nærmeste at jeg plutselig ikke er ‘nonne’ lenger.

Fordi?

Fordi det var trygt for dem, på en måte, at jeg ikke hadde noen større planer for fremtiden enn å sitte i leiligheten min og be og meditere. Kanskje kan man strekke den så langt som å si at de aldri trodde det var andre håp for fremtiden min, enn nettopp dette.

Er ikke det en litt lumpen ting å tenke om datteren sin?

Hvem sa det var foreldrene mine vi snakket om?

Nei, hvem? *han smiler litt lurt og minner henne på at Gud er hennes far og mor*

Det var alt?

Joda.

Det var alt, ja.

- Gud og hans brud