28. mar, 2020

Joda

Ok, så dette blir et rart innlegg å skrive. Uten at jeg egentlig vet hva det skal handle om. ‘Rart’ fordi denne dagen går over i historien som den dagen jeg…….. ehm….. ja.

Jeg begynner på nytt. Hei, verden! Månebarnet her. Månebarnet som heretter skal omtale seg selv som Usagi/Sailor Moon eller bare Dronningen. Ehm… Nei. Dronning Serenity. Det blir riktig. I Sailor Moon heter jeg Neo Queen Serenity, og regjerer over hele Jordkloden fra Crystal Tokyo. I virkeligheten heter jeg Andrea, og regjerer ikke over noe annet enn Minihimmelen, som er en knøttliten leilighet i en trivelig blokk på Stabekk.

Men ja, hva har jeg gjort i dag? Blir dere skikkelig bekymret og stressa hvis jeg forteller at jeg har avtalt med Mamo-chan at jeg tar med meg den ene av mine to brudekjoler, når jeg en eller annen gang når Verden åpner, drar og besøker ham? Blir dere skikkelig bekymret og stressa hvis jeg forteller at Mamoru bestilte en forlovelsesring til meg – som er identisk til den Mamoru gir til Usagi i Serien?

Ja, jeg tror dere blir skikkelig bekymret og stressa. Dermed forteller jeg dere ikke dette, men lar det være usagt.

Men ja…. Han der, altså. Jeg er litt tom for ord.

Kan jeg få komme med mine ord? :)

Ordene dine er hjertelig velkomne. På samme måte som Alt Du Er er hjertelig velkomment.

Hør på Jenta som er forelska.

Who can blame her?

Godt poeng :p

Dette er altså….

Joda
Jeg ler litt. Nå må du huske at han du har snakket med på chat i dag, ikke er den samme som Stemmen i Hjertet. Bare nesten. Hva synes du om ringen? Hva synes du om at *akkurat den ringen du har ønsket deg i alle år* snart er på vei til postkassen din?! Det hadde du ikke trodd da du våknet i dag?

Det er et forunderlig liv du har fått, synes du ikke? Du har, ved hjelp av det Vi har døpt *subtile, små drypp*, bygget en trapp opp til… joda.

Når Vi sier ‘joda’, er det fordi det er noen av dere som ikke er klare for å høre det Vi *egentlig* sier. Så for å ikke sette Usagi i en vanskelig posisjon, lar Vi mye av det Vi *egentlig* mener og tenker, være usagt. Så tråkker Vi ikke på noens tær eller knuser noens ideer om Usagis udugelighet/middelmådighet/håpløshet/alt-annet-enn-dama-til-Jesus-het. Joda!

Men for å være litt mer konkret og saklig, og snakke om ting Vi faktisk kan snakke om, så kan jeg dele at maleriet er litt nærmere å være ferdig. Sakte, men sikkert stifter Vi Usagi sin tiårige fantasivirkelighet sammen med den fysiske, reelle virkeligheten dere alle befinner dere i. Dette første bildet i serien Fra Drøm Til Virkelighet, vil understreke hvor Gal Usagi er. Men det er aldri så galt at det ikke er godt for noe. Det ‘gode’ her er at Galskapen til Usagi har manifestert/fremskaffet/påkalt eller bare invitert en Mann med en tilsvarende Galskap. Måten Usagi gjorde dette på, var å meditere i 13 minutter og 6 sekunder, til sangen Come Down To Us av Burial, så ofte som overhodet mulig.

Usagi har naturligvis meditert til andre sanger. Hun har meditert uten musikk. Hun har gjort hele livet sitt til en stille bønn. Hvor bønneemnet alltid har vært det samme: Se å gi meg den hersens Kaken(!)

Hva kan jeg si? Kaken er servert, jenta mi. Nå må du vente noen dager – så du manifesterer en form for sultfølelse. Og så skal du få spise den :) :) :)

- Gud og hans brud