29. mar, 2020

I Begynnelsen Er Det Alltid Mørkt

Jeg kommer ikke over at BILDET er ferdig! Jeg klarte å male det hersens bildet(!) Jeg er litt satt ut – som om jeg akkurat har født barn. Var det dette jeg var svanger med? I ti år?! Det er mange barn på vei. Femlinger – skal man ta planene i hjertet mitt bokstavelig. Dette første skal vise dere temaet for bildeserien, romansen, eventyret, endetiden – som bare skal være gøy. Ja, faktisk. Når du ikke lever ut all frykten som samfunnet prøver å presse på oss, så kan faktisk apokalypsen være en tid av store velsignelser. Tro meg når jeg sier det, for jeg lever det.

Mmmmja… hva mer er det å si? Noen er veldig bekymret for meg. For mitt mentale velbefinnende. Jeg vet at noen kommer til å ta det veldig tungt, når det viser seg at *jeg er fullstendig frisk*. Men litt etter litt vil noen forstå at det som skjer nå, bare er godt. Med tid og stunder vil kanskje noen til og med klare å se virkeligheten slik jeg ser den. Det hadde vært helmaks, eller hva? Fordi…. det er faktisk ikke noe galt i å være Gal med stor G.

Tvert om, de Gale har det godt. De Gale skal bære deres verden inn i en ny tid, en tid uten tid. Tro meg når jeg sier det, for jeg lever det.

Vil dere ha en forklaring til bildet, altså? Noen vil bli litt irritert, når jeg sier at dette er et motiv som jeg og Mamo-chan har tenkt oss frem til i fellesskap. Vi var enige om at bildet skulle forestille Usagi og Mamoru fra Sailor Moon. Men fordi identiteten til min Mamo-chan fortsatt er grusomt hemmelig, mente han jeg skulle male ham som Moonlight Knight. Det er skikkelsen Mamoru tar når han skal hjelpe Sailor Moon, enda han er midlertidig indisponert fra å hjelpe henne. Vanligvis opptrer han i skikkelsen til Tuxedo Mask. Og selv i sin sinnsforvirring hadde Mamoru et stort behov for å beskytte Sailor Moon. Dermed ble Moonlight Knight en realitet. En morsom detalj er at ordet mamoru faktisk betyr å beskytte på japansk. Der har dere Mannen min.

Så ja, bildet forestiller hovedpersonene i Sailor Moon, men det har også referanser til Den Uendelige Historien. Nærmere bestemt en av de siste scenene i filmen. Tittelen på bildet vitner om en ordveksling mellom Bastian og Barnekeiserinnen (Månebarnet). Da spør Bastian hvorfor det er så mørkt. Fantasia er fullstendig tilintetgjort, og det eneste som eksisterer er Bastian, Månebarnet, mørket rundt dem – og et sandkorn Månebarnet legger i Bastians hånd. Hun svarer ham med ordene jeg har valgt å kalle maleriet. Og sier videre at Bastian skal få oppgaven å bygge opp Fantasia igjen. For hvert ønske han kommer med, vil det uendelige fantasiriket hennes bli vakrere og mer praktfullt enn Bastian hadde kunnet forestille seg.

Min venn Trevor kommenterte på bildet jeg hadde lagt ut på facebook, om at det var bra laget. Jeg svarte ham ved å si at det sannelig føltes vanvittig deilig å få dette ut. Å få presset det ut. Ettersom det har vært i magen min i ti år. Det er mye som har ligget i magen min i ti år. Sannheten er at i ti år har jeg fått beskjeder om denne Mannen. Mamo-chan. Men det har virket urealistisk at han i det hele tatt skulle dukke opp. Jeg var faktisk innstilt på å leve alene – som noe i nærheten av en nonne. Skjebnen ville det annerledes. Ikke hat meg; ikke vær sint på meg. Jeg er ikke gal – jeg er bare forelska.

- Usagi