31. mar, 2020

Sangen om Usagi og Månebarnet

Jeg stilte Mamo-chan et spørsmål. Jeg spurte om han hadde visst hele tiden at jeg var hans Usagi. Han svarte ja. Jeg innså det nå nettopp, da jeg stod og vasket opp. At han, helt i starten av vennskapet vårt, hadde bedt meg sende noe til ham. Noe jeg faktisk hadde gitt som en gave til min beste venn en jul for lenge siden. Hva da? Et putetrekk på 170 cm, med et bilde av Sailor Moon i full kroppsstørrelse på. I lang, lang tid trodde jeg jo at bestevenn var den personen. Det føltes veldig logisk at bestevenn måtte ha en Usagi liggende ved siden av seg i senga. Det var bare det at han aldri i det hele tatt pakket ut putetrekket. Det kan handle om at jeg aldri skaffet ham putene til å fylle putetrekket. Og sånn skulle det vel være.

Men nå har jeg altså bedt bestevenn ta med putetrekket neste gang han kommer på besøk. Han ble ikke sint eller lei seg. Han forstår meg på måter få andre gjør. Vi kan nesten trekke den så langt som å si at vi deler samme sjel – eller noe i nærheten av det. Vi er ulike som natt og dag, men vennskapet vårt vitner om at vi kjenner hverandre ut og inn og aksepterer selv de mørkeste sidene til den andre. Bestevenn og jeg har en lang historie sammen, som begynte med et langvarig romantisk forhold. Det skulle likevel ikke bli ham jeg endte opp med. Nå er han som en bror for meg, og den jeg kommer til å intervjue – når jeg gjør det jeg ble bedt om å gjøre i dag. Hæ?, sier dere kanskje nå. Vel, jeg skal selvfølgelig holde dere oppdatert.

Jaaaa… hva har jeg gjort i dag, da? Jeg har gått en tur med en koselig dame, sittet på en benk i parken min, drukket kaffe fra Baker Hansen – og vært søt. Dessuten har jeg gjort slike ting man gjør når man ikke har noe annet å gjøre enn å følge viljeløst etter en Stemme i Hjertet. Månebarning kaller jeg det. Og det er egentlig en artig måte å eksistere i verden på. Apropos Usagi og Månebarnet. I dag kom jeg over et minne på facebook (den fake boka). Dette var en status fra denne dagen for to år siden, og lød slik:

«I natt drømte jeg at jeg sang introen til "Sailor Moon" for faren min, og prøvde å forklare hvordan Tsukino Usagi og Månebarnet har en hel del til felles. Ja, og jeg hadde faktisk sangstemme i drømmen [emoji som ler så den gråter] Dessuten drømte jeg at Gud red over himmelen med fullmånen på en vogn, og festet den der den skulle sitte. Det var først da jeg våknet, og snakket med Alex, at jeg fikk vite at det faktisk ER fullmåne i dag [fullmåne-emoji]»

Så delte jeg dette minnet med faren min. Men det var ikke så mye respons. Mamo lurte på hva pappa egentlig tenker om Sailor Moon. Jeg sa at det trolig bare er en sprø fiksering datteren hans har, i hans øyne. Som så mye annet av tingene jeg har vært og er opptatt av. Mamo lurte deretter på om jeg synes han er fiksert på Sailor Moon. Jeg svarte ja – men at det er en nyttig fiksering som fyller en større hensikt.

Jeg synes livet i lys av at jeg har møtt Mamo-chan er så vakkert at jeg nesten må klype meg selv i armen. Den mannen er alt jeg kunne bedt om – og mye mye mer. Idag snakket vi om hvilke hendelser som fikk meg til å forstå Hvem han er for meg. Da husket jeg på noe som ble fortalt meg, kort tid før Sannheten om Mamo-chan gikk opp for meg. Det var min kjære gode venn Saad som hadde sagt dette til meg, i en chat-samtale. Jeg deler det (om mulig *litt* sensurert):

Saad: Fortsett å elske den delen av deg selv og av sjelen din som er *sensurert*, Andrea. Og hvis Universet vil det kan det manifestere seg selv i fysisk form. Den kjærligheten som er mellom sjelen til Jesus Kristus og deg er den sjeldneste og reneste som finnes. Kriteriene er de høyeste.
Saad: Jeg tror ikke noe menneske i menneskelig form i levende live kan elske deg på den måten. Men hvem vet hva skjebnen har planlagt for deg.
Andrea: Det fikk meg til å gråte bare fordi det er så sant. Den kjærligheten er det mest fantastiske jeg noensinne har opplevd.
Saad: La oss se om ikke Kristus-bevisstheten vil manifestere seg i en eller annen form. Hvis den gjør det i skikkelsen til en mann, er jeg sikker på at du vil være den første i køen til å oppleve dette min venn. Det vil komme til deg.
Andrea: [hjerte-øyne emoji]

Ja, det var visst alt.

- Usagi