1. apr, 2020

Jeg blir gal!

Bestevenn og jeg har en liten, intern spøk gående. Jeg har ikke ord for hvor *møkk lei* jeg er av å høre uttrykket i disse koronatider/i disse tider. Jeg er så lei at da jeg åpnet postkassen og fant et magasin med ordene «I koronaens tid» på forsiden, ble jeg så irritert at jeg fnyste høyt og slang fra meg magasinet uten å åpne lokket på søppelspannet, engang. Jeg ble også litt irritert fordi det var min tittel – det var hva jeg skulle kalle boken min. Nemlig «Kjærlighet i Koronaens Tid». Men det kan verden bare glemme. Jeg vil ikke denne tiden skal huskes for koronaen. Sier hun meget kryptisk, og fortsetter med det hun egentlig skulle snakke om.

Nemlig min og bestevenns interne spøk. Bestevenn vet hvor lei jeg er av å høre *i disse tider*. Dermed har vi valgt å bruke uttrykket i disse joggebuksetider. Jeg sitter for øyeblikket i en rosa Juicy-joggebukse. Men ikke den jeg fikk i posten samme uke som Norge gikk i lockdown. Det var joggebukse nummer én av to som kom den uken, som jeg meget forutseende hadde bestilt til… akkurat… disse joggebuksetider.

Kunne jeg vite at jeg bestilte en gul og en rosa joggebukse fordi vi skulle være i husarrest i flere uker? Selvfølgelig ikke. Men Noen visste. Noen som er skikkelig flott og heit og… ehm… jah.

Jeg har egentlig brukt dagen på å snakke med ham. Men jeg forvirrer meg selv. Det er ikke Mamo-chan som sørger for at jeg skaffer meg alt jeg skaffer meg. Enda han sier han liker å kle meg opp som om jeg skulle vært dukken hans. Han er veldig engasjert i hva jeg har på meg. Og har alltid en mening om ethvert plagg jeg viser ham. Mesteparten liker han veldig godt. Han påstår at han er stor og sterk nok til å kunne bære meg rundt som om jeg skulle vært dukken hans – når føttene mine svikter. I går innså jeg at for mange, mange år siden, tegnet jeg en kanalisert tegning av en mann som bar rundt på en jente som skulle forestille meg. Som om hun var en dukke. Jeg er usikker på hvor tegningen befinner seg. Men hvis den dukker opp, skal dere naturligvis få se.

Men ja, jeg har snakket med Mamo-chan gjennomgående gjennom hele denne dagen. Det første vi skulle gjøre sammen i dag, var den aller første videosamtalen med flere folk enn bare oss to. Da jeg nettopp hadde våknet spurte han om jeg ville være med på å snakke med kusinen hans. Det hadde jeg allerede sagt ja til, men aldri fått en konkret tid for når det skulle skje. Det skulle altså skje i dag, og det var ikke bare kusinen hans. Det var også bestekompisen hans – som bor i Japan. Dermed var vi fire stykker. På fire helt forskjellige steder i verden.

Hvordan gikk det da? Jeg vil si det gikk ganske bra. Men ja… Kanskje jeg ikke skjønner hvor nydelig og herlig jeg er, og i hvor stor grad jeg sjarmerer alle rundt meg i senk – ber Gud meg skrive. Mamo-chan kommenterte bildet jeg sendte ham av hva jeg har på meg i dag. Han sa: «Hvorfor er du så vakker, Usagi?». Jeg svarte med ordene: «Fordi Gud trenger det». Mamo-chan har tidligere spurt meg om hva min rolle i livet hans vil være; hvorfor Gud har sørget for at vi møtte hverandre. Jeg tror jeg svarte noe slikt som at: «Fordi du trenger en som er søt til å kjempe ved din side».

*I disse tider* gjør meg irritert. I disse koronatider. Vet dere hva Stemmen i Hjertet mitt sier istedet? Han sier det på engelsk, fordi mye av dialogen min med Gud foregår på engelsk nå…. neida. Men Gud sier iallfall: «In these coronation times». Oversatt betyr dette: «I disse kroningstider». Det var alt.

- Usagi