4. apr, 2020

Drømmen om Verden

Jeg synes egentlig denne jobben er ganske vanskelig. Det betyr ikke at jeg ikke koser meg. Jeg antar min eneste oppgave er å flytte føttene mine forover – ett skritt av gangen. Hva som er skikkelig vanskelig nå, er å vurdere hvems stemme jeg skal lytte til. Skal jeg la Stemmen i Hjertet styre meg – slik han har gjort i alle år? Eller skal jeg gjøre som Mamo-chan sier? Vel, Stemmen i Hjertet og Mamo-chan sier stort sett akkurat det samme. Men det er likevel enkelte ting som gir meg en hel del hodebry. Som for eksempel innlegget jeg skrev natt til idag lørdag 4. april. Det kan dere lese her.

Saken er den at Mamo-chan ikke vet og kjenner til alt det som jeg vet og kjenner til. Han har hatt en annen Reise; en annen Opplæring, enn hva jeg har hatt. Men på de fleste punkter er vi helt samkjørte; helt enige. Det er bare ett punkt. Vel to, sånn egentlig. Men det er bare ett som er skikkelig skikkelig relevant. Nemlig… denne uttalelsen:

«Vi har nådd Den Nye Jorden når den gode Donald er den onde Donald, og den onde Donald er den gode Donald».

*Usagi innser at en av løsningene på dette problemet er å vise Mamo-chan disse to innleggene (Den gode og den onde Donald og På tide å våkne) som praktisk nok er på engelsk))*

Jeg skal ikke snakke mer om akkurat dette problemet, da jeg tror Gud jobber for Oss og ting kommer til å løse seg på magiske og mirakuløse måter. Jeg skal istedet nevne det andre problemet. Hva da? Min håpløse nikotin-avhengighet. Tro meg, jeg har klart å slutte å snuse. Helt frem til tiden kom hvor alt jeg tenkte, sa og gjorde var avgjørende for Planens fullendelse. Da måtte jeg sprekke – logisk nok. Mamo-chan sier det er veldig viktig at jeg ikke snuser. Jeg er helt enig. Likevel klarte jeg ikke å få frem ett eneste ord som gav mening av denne teksten, før jeg puttet en snus under leppa. Og det var det altså Stemmen i Hjertet som fikk meg til å gjøre. Der får jeg store problemer. Men sannheten er at det er Gud jeg er gift med – foreløpig. Jeg og Mamo skal gifte oss. Tro meg. Tror jeg…. Hvis jeg ikke ødelegger alt…………

Andrea Isabel Månebarn var hva jeg kalte meg – f.KE (før Kong Endymion). Nå kaller han meg Usagi eller Dronning Serenity. Og det gjør visst jeg også – på blogg og i sosiale medier. Mamo-chan er kosenavnet hans, og hva jeg stort sett kaller ham her på bloggen. I kveld hadde vi en lang videochat, og det var så fint at jeg satt i den rosa sofaen foran den grønne veggen i lang, lang tid etterpå og… vel… vibrerte. Han har en slik effekt på meg. Han gjør frekvensen min så høy at… vel… ja… kanskje det å ta en snus var nødvendig – slik at jeg ikke skulle sprette til himmels. Det vil vi jo ikke ha noe av…. riktig enda.

Uansett. Dette bildet, hva skal det forestille? Det er fra turen jeg og min beste venn i hele verden og min bror, gikk i dag. Det føltes *helt nødvendig* å ta bilde av denne teksten, som bare tilfeldigvis dukket opp langs ruten vi gikk. Jeg fikk tanker om en bok som betydde mye for meg da jeg var barn. Nemlig Barna fra Sukhavati av Jostein Gaarder. Dere ser hvordan den ser ut her.

Her om dagen fortalte jeg Mamo-chan om denne boken. Den handler om det uendelige og evige riket Sukhavati, og de to barna Lik og Lak som kommer derfra. I Sukhavati bor også Oliver og Olivia, som er voksne. Oliver pleier å fortelle eventyr for barna, om Verden. Dette pågår i uendelig lang tid, og til slutt ønsker Lik og Lak å besøke Verden. Det er bare det problemet at Verden kun er et eventyr i hodet til Oliver. Men ved å sove i tusen år sammen med Olivia, og drømme den samme drømmen – drømmen om Verden – blir altså en konkret og fysisk virkelighet skapt, og barna kan endelig besøke Verden.

Dere gjetter aldri hvilket sted i Verden Lik og Lak ønsker å besøke først. Stedet jeg opprinnelig kommer fra. Nemlig Bergen. Det er forøvrig der faren min og familien hans fortsatt bor. De fleste som vet litt om Bergen, vet at Festplassen er et veldig sentralt sted i denne byen. Og det er nettopp der Lik og Lak lander i sin glassboble, og deler med menneskene i Verden at de *egentlig* befinner seg i et eventyr inni hodet til Oliver.

Noen andre fine mennesker jeg har snakket med på videochat i dag, er den fine Bergen-familien min. Det var utrolig herlig å se dem, alle sammen. Særlig godt var det å se pappa, som bærer preg av å ikke ha vært hos frisøren på en stund. Neida, paps – du er fin. Pappa sa forresten at han er åpen for å ha en tre-veis videochat med meg og Mamo-chan en dag snart. Det er det Mamo som har etterspurt, og når han ytrer et ønske har jeg egentlig ikke så mye jeg skulle ha sagt. Det er forøvrig han som gjerne vil jeg skal gå med håret i musefletter til enhver tid. Etterhvert kommer han vel til å få meg til å sette opp håret mitt slik Usagi gjør. Men som han sier: All in due time.

Usagi