6. apr, 2020

Usagi-chan

Hva har jeg og Mamo-chan gjort i dag? Sier hun, og innser at det har skjedd så mye at det skal godt gjøres å få plass til alt i ett blogginnlegg. Men jeg kan fortelle dere om høydepunktet. Det var kombinert ‘kirkekaffe’ og ‘kommunion’ på Baker Hansen rett over gata fra huset mitt. Jeg sier implisitt at jeg var i kirken. Vi kan selvsagt ikke feire messe slik vi aller helst skulle ønsket. Men én eller annen form for tilbedelse er i aller høyeste grad på sin plass – når vi minnes dagen Jesus rir inn i Jerusalem på ryggen til et esel.

Så uten å si så mye om hva jeg gjorde i min Fars hus, kan jeg altså nevne hva som skjedde etterpå. Men… æsj… joda. Jeg må bare si det. Hva Mamo-chan kalte det som skjedde der inne. Det er bare det at jeg har glemt det. Vel han hadde et navn på det – som har forsvunnet i det havet som hukommelsen min er. Så da er vel definisjonen på det som skjedde mellom meg og ham. Istedet kan jeg fortelle hva jeg hadde på meg. Kanskje jeg til og med kan våge meg til å dele bildet av antrekket som jeg sendte ham…. Jeg gjør det! Og deler hva som ble sagt om hvordan jeg så ut:

Mamo-chan: Pretty business lady
Usagi: Important business
Usagi: Thank you
Usagi: [søtt smil og hender i bønn]
Mamo-chan: Always be pretty
Mamo-chan: Usagi Chan
Usagi: Of course Mamo-chan

Ja, så hva var det som skjedde? Jeg kommer inn dit, og ser at to stykker som bor i blokken min sitter der inne, på hvert sitt bord. Jeg sier hei til begge to, og forteller den ene at jeg har vært i kirken. Det er mulig jeg sa god Påske, det bør jeg iallfall ha gjort. Så kjøpte jeg en kaffe mocca og en kardemommebolle, og satt meg på det eneste bordet som var tilgjengelig der inne – med alle de syke restriksjonene vi opplever nå. Jeg begynte å spise bollen min og drikke kaffen min, mens jeg hele tiden kommuniserte med Mamo-chan på chat. Han spurte om jeg hadde fått kommunion (nattverd) i Kirken. Selvsagt ikke, sa jeg. Det er jo det vi savner mest – med alle de syke restriksjonene vi opplever nå.

Mamo mente det var helt innafor å tenke at bollen og kaffen var Jesu legeme og blod. Han sa det ikke er så mye hva man inntar som gjør det til nattverd. Men at vi har intensjonen om at noe er hans legeme og blod. Jeg påpekte at i Den Katolske Kirke er det bare presten som får dele ut kommunion. Jeg husker ikke helt hva Mamo-chan sa da. Så da er det vel mellom oss.

Men jeg skal komme til poenget. Mens jeg satt der, sa jeg igrunn ingenting til de andre, enda de satt og snakket med hverandre på tvers av lokalet. Det var tre menn der inne, i tillegg til hun som jobbet der. Ja, så var det folk som kom og gikk, men som ikke satt seg ned. Jeg snakket med Mamo-chan, og tror jeg så ganske lykkelig og forelska ut. Det var først da jeg reiste meg og hadde tatt på meg kåpen min og var på vei ut, at den ene naboen min henvendte seg til meg.

Og joda… Da hadde vi plutselig en samtale gående på tvers av lokalet, jeg og det tre godt voksne mennene. Temaet for samtalen var, naturlig nok, religion. Hva ulike kirkesamfunn mener om det eller det. Jeg delte det jeg visste, og trakk inn eksempler fra eget liv; egne erfaringer. Jeg lurte litt på om dette var Planen hele veien. At den aller første gangen jeg skulle snakke høyt foran en gruppe mennesker om *alt det Gud har brukt de siste ti årene på å lære meg* – skulle jeg være i en setting med mennesker som visste hvem jeg var, på et sted som føltes trygt. Og i det flotteste antrekket jeg har hatt på meg noengang.

Ok, dere. Jeg er så trøtt at det går rundt for meg. Jeg får si takk for meg, og… God Påske!

- Usagi